Kommentar: Er Sabatini og Garcia på kollisjonskurs?

Det gikk opp et lys for Walter Sabatini etter cupfinaletapet mot Lazio. Roma kunne ikke bygges utelukkende på talenter og prospekter – det måtte også være robust stamme i laget, løftet opp av mentalt sterke og erfarne spillere. Etter den erkjennelsen ble Erik Lamela og Marquinhos ofret til fordel for Benatia, Maicon og Strootman. Klubbens nye kjæledegger ble ”collateral damage” i et slag man var nødt til å vinne. Et slag man også vant. Men hvor står Roma egentlig nå?

walter_sabatini_camicia

Dimensjonert for krig på tre fronter
Etter en mye etterlengtet retur til Champions League, sto Roma overfor et veiskille. Man kunne enten velge å bruke midlene på å styrke førsteelleveren, eller å styrke bredden i laget. Man valgte – klokelig, i mine øyne – en kombinasjon. Mens Iturbe skulle gi laget en ny dimensjon offensivt, ble store deler av overgangsvinduet benyttet til å tette kvantitative og kvalitative hull i stallen. Ved sesongstart virket også bredden god, mer enn god nok til å skulle konkurrere på frontene man hadde kvalifisert seg til.

Rudi Garcia hadde minimum dobbel dekning i alle posisjoner. I midtforsvaret betydde dette at førstevalgene Castan og Manolas hadde støtte i Astori og Mapou. På backene hadde han Cole, Holebas og Emanuelson til venstre – Maicon og Torosidis til høyre. På midtbanen var dekningen enda bedre. Det var ikke bare dobbel dekning, men også nøye planlagt rollefordeling. De Rossi lot seg enkelt erstatte av Keita, mens Nainggolan og Strootman (når skadefri) ville være motoroljen i laget. Som kreative komponenter hadde Rudi Garcia et førstevalg i Pjanic, med støtte i Ucan og Paredes. I angrepet, likeså, var dekningen svært god.

På et eller annet tidspunkt gikk ting likevel ikke helt slik som planlagt.

Rudi Garcia atalanta

Brutal belastning
Rudi Garcia la opp til en svært hard – brutal, ifølge mange – sesongoppkjøring. I skrivende stund hevdes det at spillerne driver med vektløfting etter normale treningsøkter. Nå er jeg riktignok ingen ekspert på idrettsskader, men jeg snakket til gjengjeld med en ekspert for noen uker siden. Han kunne fortelle at hovedårsaken til hyppige skader er at den totale belastningen blir for stor, at kroppen ikke rekker å restituere seg, og at man derfor blir utsatt for å pådra seg skader.

Når snart hele laget har pådratt seg muskelskader, bør det kanskje være tid for å spørre om Rudi Garcia gjør noe feil i måten han har skrudd sammen treningsregimet sitt. Samtidig, når han først insisterer på å trene spillerne hardt, burde han i alle fall klart å porsjonere kampbelastningen i større grad.

Særlig på midtbanen er denne svakheten påfallende. Nainggolan har spilt mest med sine 1185 minutter. Pjanic følger deretter med 1095 minutter. Keita og De Rossi har spilt henholdsvis 939 og 795 minutter. Deretter er avstanden stor – enorm – til spillerne som skulle avlaste startelleveren. Paredes har spilt 37 minutter. Ucan har spilt 4 minutter. Strootman fikk 6 minutter sist etter skadeavbrekket, mens Emanuelson ble brukt 8 minutter i en kamp. I angrepet har Toni Sanabria fått den nette sum av 0 minutter.

Så kan man spørre seg om Walter Sabatini kanskje bommet fullstendig på talentene han signerte denne sommeren. Etter å ha sett Ucans ballberøringer og blikk for spillet i treningskampene før sesongen, har jeg svært vanskelig for å se at han kan være så dårlig. Paredes har jeg til gjengjeld noe mindre tro på, men vi har kommet til et punkt der det nesten ikke er interessant om disse spillerne er fantastisk lovende eller ikke.

Det handler om å porsjonere belastningen og unngå at laget brenner ut i mars. Når man leder 3-0 og har full kontroll på en kamp mot et lag fra nedre halvdel, har det da stort å si om det er Ucan eller Nainggolan som kommer inn? Er det nødvendig å slenge inn en halvsliten Gervinho når Sanabria brenner etter førstelagsfotball?

800-ROMA-INDONESIA-U-23-UCAN-4

En strategisk utfordring
Mens jeg totalt sett er svært godt fornøyd med det Rudi Garcia har tilført Roma, sitter jeg likevel med en vedvarende irritasjon. Det ene går på trening, noe jeg kanskje ikke har de beste forutsetninger for å skulle mene noe om. Det andre går på at Rudi Garcia er i ferd med å ta Roma ut av den strategiske suksessformelen klubben klarte å identifisere forrige sommer.

For hva lærte Sabatini og Roma? Kort fortalt, at suksess kommer gjennom balanse og pragmatisme i alle ledd. Man kan ikke revolusjonere fotballen, særlig ikke når oppgaven gis til førstegangsreisende. Samtidig har Milan ettertrykkelig bevist at man ikke kan vinne på lang sikt ved å være stjernenes gravplass. Det samme vil sikkert også James Pallotta mene fra et rent økonomisk perspektiv; mens Gervinho leverer gode resultater her og nå, er det liten tvil om at ivorianeren har liten verdi på overgangsmarkedet i fremtiden.

Og realiteten er at Roma fortsatt befinner seg i en økonomisk anstrengt situasjon der Sabatini må evne å gjøre 100 euro om til 200. Det er en vanskelig jobb når treneren i såpass stor grad virker motvillig til å gi yngre spillere sjansen.

Å gi Ucan, Paredes og Sanabria tillit fra tid til annen handler om to ting. På kort sikt handler det om å avlaste nøkkelspillerne slik at klubben kan holde ut hele sesongen. Det andre handler om å vie seg til strategien klubben har vedtatt. Roma skal ikke være en kirkegård for gamle spillere – det skal være en klubb hvor unge spillere vokser opp i et konkurransedyktig miljø.

Roma har prøvd den ene retningen – å satse alt på unge spillere. Det fungerte ikke. Noen ganger lurer jeg på om Rudi Garcia er i ferd med å prøve det motsatte. Vi vet ikke med sikkerhet hvilke implikasjoner dette har for Roma som et sportslig produkt. Det vi imidlertid vet med sikkerhet er at Roma trenger et element av å kjøpe billig og selge dyrt. Det lar seg ikke gjøre hvis Rudi Garcia fortsetter å marginalisere talentene man har investert i. Og da spørs det hvor lenge alt er rosenrødt mellom treneren og hans sportsdirektør.