Brasilianere i Roma

Ja, både opplevelser og brasilianere, og de to kombinert. Det er ingen tvil om at den tidligere portugisiske kolonien har satt seg selv på verdenskartet når det kommer til fotball, men foruten kaffe, er kanskje fotballspillere den største eksportvaren. Da det ikke er noe kjekt på TV i dag, uansett, kan det være greit å sette av ti minutter for å få et innblikk i Romas brasilianske historie.

Brasil har blitt verdensmester 5 ganger, og vi har alle hørt fraser om at fotball er religion, og vi har alle hørt historiene om gutter som kommer fra slummen, og blir verdensstjerner. Det var kanskje en mer utbredt sannhet før enn det er nå. Men det er nettopp der vi må starte. Før.

Sommeren 1955 kom Botafogo til Italia på sommerturné. På denne tiden hadde Botafogo vunnet sitt tiende seriemestersakp foran nesen på Vasco da Gama, og laget hadde storheter fra Brasils landslag som tok sølv på hjemmebane i 1950, men og fra VM-laget som ble slått ut av Ungarn i Sveits fire år senere. Det var kun en ting som virkelig betydde noe; å komme til Europa å spille fotball.

Gjenreisningen av Europa hadde satt fart på økonomien, og mulighetene var kanskje flere enn i Brasil, så Botafogo kom til Europa for å imponere. Noe de gjorde. Toppscoreren fra Campeonato Carioca, Dino da Costa, med 36 mål på 51 kamper, vekket interesse hos bla. Roma, som kom til å trekke det lengste strået.

Flere spillere fra Botafogo sluttet seg til Italienske lag etter turnéen, bla. da Costas spissmakker, Vinício, som endte opp i Napoli. Begge spillerne ble ‘oversett’ av den brasilianske landslagsledelsen, og Dino da Costa, kunne med sin bakgrunn (der foreldre eller besteforeldre hadde utvandret fra Italia i mellomkrigstigen) søke om italiensk statsborgerskap. Vinício ønsket ikke å spille for det Italienske landslaget, og forble brasiliansk statsborger, til tross for at han ble naturalisert.

Akkurat denne praksisen har man vært gjenstand for ved flere anledninger, og slike spillere blir omtalt som oriundi. José Altafini (med over 200 kamper for Milan og 180 kamper for Napoli på 60- og 70-tallet) har faktisk landskamper for både Brasil og Italia. Senere har man Thiago Motta, Éder og Pablo Osvaldo som eksempler på dette.

dinodacosta

Dino da Costa

 

Vår egen oriundil, Dino da Costa, kom til Roma foran 1955/56 sesongen da klubben gjorde endringer etter en skuffende sesong. Briten Jesse Carver ble byttet ut med Ferencvárosi legenden György Sárosi, og Roma skulle endelig innfri. da Costa får sin første nettkjenning mot Vicneza september 1955, men suksessen lar vente på seg.

Sesongen etter blir da Costa Capocannoniere med 22 mål, og blir i sine 5 sesonger med hovedstadsklubben en yndling blant Romas trofaste. Ikke bare for de 71 målene han scorer på 149 kamper, men heller fordi han satte 9 kasser mot Lazio i Serie A (11 totalt), som var rekord helt fram til 11. januar!

da Costa avslutter Roma-oppholdet sitt med et låneopphold i Fiorentina vant han Coppa Italia, Cup-vinner-cupen og Coppa Dell’Alpi (en cup stort sett bestående av lag fra Tyskland, Sveits, Frankrike og Italia som varte fra 1960 til 1987). Atalanta kjøper til slutt spilleren, hvor han blir i to år, samt vinner sin andre Coppa Italia tittel. Dino da Costa er også innom Heriberto Herreras Juventus (63-66), hvor han vinner sin tredje cup-tittel, Hellas Verona og avlsutter i Ascoli i 1968.

Dino da Costa ble aldri noen trener-hit, men fikk prøve seg på benken i lavere divisjoner.

Den naturaliserte brasilianeren fikk med seg en A-lagskamp for Italia, og scorte ett mål. Det var dessverre ikke nok, og Italia klarte ikke kvalifisere seg til VM i 1958. Det er viktig å legge til at da Costa var i Roma da han ble landslagsspiller.

Paulo_Roberto_Falcão,_Roma_1983-84

Paulo Roberto Falcão

Sommeren 1980 brukte Nils Liedholm nesten 7 millioner kroner på å hente Internacionals midtbanestrateg Paulo Roberto Falcão, eller bare Falcão. Dette skulle vise seg å være en fornuftig investering. Roma får en midtbane bestående av Carlo Ancelotti, Agostino Di Bartolomei samt nyervervede Falcão. I tillegg drev Bruno Conti og Roberto Pruzzo forsvarsspillere til vanvidd i både serie og cup.

For litt tilårskomne Romanisti huskes 80/81 sesongen kanskje best for krigen i Torino. Juventus leder med ett poeng før siste seriekamp, og manuset er skrevet. Dommer Paolo Bergamo underkjenner en flott scoring av sweeper Maurizio Turone i det 74. minutt, og seriemesterskapet går til Agnelli-familien. Nok en gang.

For Falcão var dette starten på en flott karriere i Roma.  Kun noen uker etter den gedigne skuffelsen reiser han og laget nok en gang til Torino, denne gang for å møte I Granata i finalen i Coppa Italia, og forsvare 1-1 fra første kamp i Roma. Denne kampen ender også 1-1, og må avgjøres på straffespark. Romas femte straffe tas på stillingen 3-2 av ingen ringere. Falcão får ett trofe allerede i første sesong da han setter straffen sin bak Terraneo i Torinomålet.

Sesongene etter blir bra for både Roma og Falcão. Til tross for at Roma ender på tredje plass i 1982, fortjener midtbanestrategen en plass til Brasils VM-tropp som skal til Spania den sommeren.

Etter nok et mislykket VM for Brasil (hadde ikke vunnet siden 1970!) kom Paulo Roberto tilbake til Roma og måtte danne ny midtbanetrio sammen med den nyinnkjøpte østerrikeren Herbert Prohaska, etter at Di Bartolomei ble benyttet som libero. Liedholm forsterket også forsvaret med Aldo Maldera og Pierto Vierchowod, noe som skulle bli utslagsgivende.

Roma vant Serie A i 1982/83, kom til kvart-finalen i UEFA-cupen og Falcão ble kalt Romas åttende konge (ottavio re di Roma).

Den sesongen blir vanskelig for Roma å følge opp, selv om målet er å spille finalen i Europacpuen på hjemmebane i 1984. I Torino har Juventus ikke ligget på latsiden mens Roma hvilte på laurbærene sine. De svarthvite var mer eller mindre uslåelige, og de hadde også hentet inn verdens-stjernen Michel Platini.

Men det er i Europacupen endringene for Falcão skulle komme. Før bortemøtet i semifinalen mot Dundee United, skader han sitt venstre kne, og må stå over. Roma taper 2-0. Falcão er imidlertid klar for hjemmemøtet, som Roma vinner 3-0, og skal spille finale, mot Liverpool. Men også i denne kampen får Falcão føling med kneskaden.

Den viktige midtbanespilleren blir så vidt klar til finalen, men han er tydelig preget av skaden. Så preget at når det hele skal avgjøres fra 11-meters merket, ønsker han ikke å ta det avgjørende straffet. Mange mener det er her forholdet til klubben begynner å surne. (Liverpool vinner etter å ha scort på fire starffer, der Roma bare scoret på 2, slik at ingen trenger ta den siste straffen).

Roma vinner Coppa Italia, og det er lenge mellom hver gang klubben er så nær ved å vinne både Serie A, Coppa Italia og Europa cupen.

Falcão kommer aldri over kneskaden, og 84/85 sesongen handler mest om det. Han reiser til New York å foretar en operasjon. Ulempen med denne operasjonen er at klubben ikke har godkjent den. Det hele ender med at Roma bryter kontrakten med Falcão, så han reiser hjem til Brasil, hvor han signerer for São Paulo. Den åttende kongen av Roma legger opp etter VM i 1986.

 

En annen spiller historiebøkene nekter å ignorere er en legende med stor L. Da han skiftet beite i 2003, ble drakten hans fredet inntil Kevin Strootman kom til klubben. Vi mener selvsagt Aldair Nascimento dos Santos (eller bare Aldair). En stopperkjempe av de sjeldne!

aldair_uomini

Aldair kom til Roma gjennom en omvei. Benfica snappet opp brassen etter fire sesonger i Flamengo, der han ble seriemester i 1987. Han fortsetter den gode trenden da han ankommer den portugisiske hovedstaden. Her vinner han supercupen for den regjerende mester, men må se seg slått av rivalen Porto i seriemesterskapet. Men den (da) unge brasilianeren har gjort seg bemerket nok til å bli hentet til Hovedstaden av Ottavio Bianchi. Her skulle Aldair spille sammen med VM-stjerner som Thomas Berthold, Rudi Völler og ikke minst, Giuseppe Giannini!

Suksessen Aldair hadde med seg i kofferten ville ikke gi seg til kjenne umiddelbart i serien, og hans første sesong i Roma ender med en skuffende niende plass, men i Coppa Italia tar Roma seg til sin 7. tittel! Da har laget slått ut Juventus (3-1), Milan (1-0) og til slutt Sampdoria, med 1-1 i Genova og 3-1 i Roma. Giallorossi kom seg også til finalen i UEFA-cupen, der Inter ble for sterke, anført av Lothar Matthäus. Inter vant hjemmekampen sin 2-0, men Roma klarte bare 1-0 på Olimpico. På veien til finalen, slo Roma ut lav som Bordeaux (7-0) og Anderlecht (6-2) hhv. i åttendedels- og kvartfialen.

Foruten suksess med det brasilianske landslaget, hvor han vinner VM i USA ’94, samt Copa America i 1989 og 1997, skulle filla som pusser sølvtøyet i Roma være forholdsvis ubrukt. Men som alle store spillere, skulle det dukke opp noe stort på horisonten. Aldair er en av få spillere som har vunnet seriemesterskap med Roma.

Men før vi kommer så langt, kan vi ta med at Aldair har, i løpet av sine 13 sesonger i Roma, jobbet under flere trenere. Vi nevnte Ottavio Bianchi tidligere, og etter det, ansatte Roma Vujadin Boškov, Carlo Mazzone Niels Lidholm og Zdeněk Zeman før, til slutt Fabio Capello kom, og ledet Giallorossi til sitt tredje mesterskap.

Vi kan dvele litt med Scudettoen i 2001, samtidig som vi smyger oss over til neste brasilianer.

Aldair var vise-kaptein denne sesongen, men måtte se seg forbigått av nyinnkjøpte Walter Samuel, Jonathan Zebina og landsmannen Antônio Zago. Andre brasilianere som gjorde seg bemerket denne sesongen var Marcos Assunção, Emerson og ikke minst, en av de andre store; Cafú. Men først må vi gjøre oss ferdige med Aldair.

Sesongen etter jubelsesongen blir det Champisons League, der Roma kommer til det andre gruppespillet. I Serie A kommer man på andre plass, ett poeng bak Juventus, og i Coppa Italia kom man til kvartfinalen. Men det begynte bra, med Aldairs tredje tittel med Roma, da Giallorossi slår Fiorentina i den italienske supercupen.

Etter 2002/03 sesongen, gir den da 37 år gamle midtstopperen seg i Roma. Det meldes overgang til Genoa, hvor han blir i en sesong, og avslutter karrieren på en fin måte i Serie B. 17 kamper og en scoring ble fasiten på en stor spillers siste sesong.

Noe av det gøyeste og mest spektakulære med Aldair, er at han ikke la opp for godt. I 2007 blir han oppringt av en gammel venn som har treneransvaret i San Marino-klubben Murata. Massimo Agostini har tatt den lille klubben til Champions League, og ønsker å forsterke forsvaret foran kvalifiseringen. Aldair takker ja til jobben, og tørker hyllestøvet av støvlene. Nå blir det ikke like romantisk som det kunne, for Murata ryker på hodet ut va turneringen etter at laget taper 1-2 og 0-2 mot de finske storhetene Tampere United. Men i god stil avslutter Aldair med å vinne nok et seriemesterskap; det Sanmarinesiske troféet løftes våren 2008. Aldair Nascimento dos Santos er kanskje en av de aller største!!

 

En annen som melder seg på overnevnte utsagn er en jeg lovte mer av tidligere; nemlig høyre-back vidunderet Cafú. Eller Marcos Evangelista de Morais. En utrettelig og alltid smilende wingback. Kanskje man skal gå så langt å si at Cafú var modellen da den moderne back-rollen ble utarbeidet. For en mann!

Marcos Evangelista de Morais

Marcos Evangelista de Morais

Han var med, som vi nevnte tidligere, å vinne Scudettoen med Roma i 2001, men før han kommer til klubben, blir han, kanskje over gjennomsnittet meritert. Han vinner det meste med São Paulo tidlig på 90-tallet, og får et relativt mislykket opphold i Real Zaragoza i 94/95 sesongen. Han spiller nok til å bli kreditert cup-vinner-cupen, men vender nesen hjem til Brasil og til Palmeiras. Før han setter kursen mot Europa på ny, og Roma, har han klart å vinne VM i USA i 1994, og ikke minst Copa America sommeren 1997.

Da han ankommer Roma, danner han en forsvarsrekke med bla. Fabio Petruzzi, Vincent Candela (som i og for seg fortjener hyllest han også) og nevnte Aldair. Det blir dessverre ikke noen troféer å skrive hjem om på en stund. Faktisk må man vente til 2001, som så mange andre, men en så god spiller som Cafú, eller il Pendolino (express-toget, eller pendleren, som er myntet på hans ivrige og raske turer opp og ned høyrekanten), som romanisti kalte ham, ønsket seg flere troféer. Han avsluttet karrieren i Milan, men fortalte åpenlyst om sitt kjærlige forhold til Roma.

Dette, og hans innsats på banen, gjør at Cafú er en av 11 Romaspillere i Romas hall of fame.

På sine 142 landskamper satte han inn 5 kasser. Vant VM igjen i 2002, med sin karakteristiske tyggegummi. Foran kampene i dette mesterskapet er han en av få spillere som blunker til kamera under nasjonalsangene, og sementerer inntrykket jeg tror vi deler om denne fantastiske mannen!

Vi må nesten ta med at Cafú vant Champions League i 2007, da Milan fikk sin revansj mot Liverpool. Utenom det vant han Serie A, UEFA Super Cup, den italienske spercupen samt VM for klubblag. Til tross for at Cafú gikk til Milan, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å bære nag.

 

Da det er mange brasilianere å velge mellom, har de fire første kanskje sagt seg selv, og det er når man skal velge siste mann, alvoret setter inn. Kanskje er valget basert på verdier man selv holder høyt, og er i så måte i overkant subjektivt. Tankene faller på dem som var med å vant i 2001, som f.eks. Antônio Zago eller Marcos Assunção, Emerson, som kom etterpå, men forlot klubben da den var i vansker, Mancini, som gjorde godt for økonomien, da han gikk til Inter for €15M i 2008, eller Doni og Júlio Sérgio som av og til voktet buret med hjertene sine.

Valget falt på en som har jobbet knallhardt, alltid ville vært i Roma, og alltid hatt tidenes beste innstilling; Rodrigo Ferrante Taddei!

Etter tre sesonger i Palmeiras, landet Taddei i Siena. Han signerer en treårs-kontrakt, og legger ikke skjul på at han ønsker seg til Roma ganske tidlig. Under oppholdet i Siena får han gleden av å rykke opp med laget for første gang i Sienas historie, og han får, ikke minst, spille sammen med vår egen Tore Anndré Flo! Noe langt mer uhyggelig skjer etter opprykks-sesongen i 2003. Taddeis bror, Leonardo, omkommer i en bilulykke, der de to er i bilen sammen med to andre venner, samt Sienaspilleren Pinga. Taddei nektet å la tapet av broren stoppe ham i karrieren, og hver gang han scorer, hyller han sin egen bror ved å simulere hjerteslag under drakten.

TADDEI!!

TADDEI!!

Rodrigo Taddei ble naturalisert under oppholdet i Roma, men det var ingen i det italienske fotballforbundet som hadde plass til en av tidenes mest anvendelige spiller, men Luciano Spalletti hadde tydeligvis brukt for ham. Taddei har, i likhet med de andre Roma-spillerne som var under Spalletti, verdensrekord i 2. plasser. 5 ganger i Serie A (’06, ’07, ’08, ’10 og ’14), 4 ganger i Coppa Italia (’05, ’06, ’10 og ’13) samt tre ganger i supercupen (’06, ’08 og ’10). Men han fikk noen lyspunkter også.

Coppa Italia i 2007 og 2008, og en supercup i 2007.

På sine 296 kamper for AS Roma har Taddei spilt høyre og venstre kant, høyre og venstre back, midtstopper og midtbane, med gode skussmål. Taddei var kanskje aldri den mest typiske brasilianeren med tanke på teknikk og spillemåte, men var en av dem som jobbet knallhardt for laget. Men, det hendte han tok frem triks fra øverste hylle når man minst ventet det. Nydelige scoringer, som bla. mot Ternana og Juventus. Lureri som da Basel-forsvaret ikke skjønte noen ting, og selvsagt de stakkars backene i Olympiacos og Lyon, som ble utsatt fra Aurelio-finten. En greker med et alt for vanskelig navn, samt Eric Abidal, hadde ingen anelse om hva som skulle skje da Taddei kom løpende med ballen. (youtubeklipp)

Finten fikk navnet etter Romas hjelpetrener Aurelio Andreazzoli.

Rodrigo Taddei gikk kontrakten ut i Roma, og meldte overgang til Perugia den kommende sommeren. Hans siste sesong i rødt og gult ble kronet med 2 scoringer. 4-1 scoringen hjemme mot Parma og 1-0 målet i 3-1 seieren over Atalanta.

Taddei har blitt observert flere ganger på Olimpico, i likhet med Marco Delvecchio, og høster selvsagt skyhøye mengder hyllest og respekt! Drakt #11 vil alltid bli vanskelig å fylle, derfor kjøpte jeg den i en størrelse mindre!

 

Roma har hatt langt flere enn de vi har gått gjennom nå, men det ble dessverre plass til alle. Nedenfor følger en liste over spillere som har spilt for Roma, der spillere som ‘bare’ har vært i klubben, blir oversett, slik som broren til Doni (som ble hentet inn, og sendt direkte på lån).

  • Angelo Benedicto Miguel Sormani. Var i Roma sesongen 1963/64. Vant Coppa Italia, med Roma, men gikk videre til bla. Sampdoria, Milan og Napoli, der han vant det meste med Milan. Sormani var oriundi, og ble med Italia til VM i 1962, og fikk seg 7 kamper med landslaget. Han ble senere trener for Roma fra 1986 til 1988.

 

  • José Ricardo da Silva, eller China. Var i Roma i 1965/66 sesongen, og han ble hentet fra Sampdoria. Uten å gjøre noen form for suksess, gikk han videre til Vincenza og Mantova. Han ble hentet til Sampdoria fra Botafogo.

 

 

  • Jair da Costa kom til Roma fra Inter i 1967, og var all
    250px-Jairinter

    Jair da Costa

    erede godt meritert. Han hadde vunnet det meste med Inter under Herrera, og ble bare en sesong i hovedstaden. Reiste tilbake til Milano, og vant nok en gang Serie A med Inter. Verdensmester i 1962.

 

  • Amarildo Tavares da Silveira. Også han fra Botafogo til Italia, der første stoppested var Milan, før han trakk sørover til Fiorentina. Her vinner han Fiorentinas andre Scudetto, og har allerede et cupmesterskap fra Milan i lomma. Han blir i Roma i to sesonger, før han vender nesa over Atlanteren, og avslutter i Vasco da Gama. Også verdensmester i 1962.

 

 

  • Antônio Carlos Cerezo, eller Toninho Cerezo kom til Roma I 1983 og sluttet seg sammen med landslagskollega Falcão. I Roma fikk han to Coppa Italia, før han gikk videre til Sampdoria (1986), og tar klubbens første Scudetto (1990/91). I 1978 får han VM bronse med Brasil.

 

  • Jorge Luís Andrade da Silva. Ble hyllet av Romas trofaste da han ankom, og ble kalt ‘Marajá, men spilleren slo aldri helt an, og kort tid etter ble kallenavnet ‘Er Moviola’ (slow motion). Dermed endte det opp med kun en sesong, og fattige 9 kamper i 1988/89 sesongen.

 

 

  • Renato Portaluppi, eller Renato Gaúcho, kom også til Roma foran 1988/89 sesongen. Han startet friskt, med 3 mål på 5 kamper, men det skulle bli lenge til neste gang. I oktober satte han inn en scoring mot Nürnberg, i en kamp hvor han også blir utvist. I likhet med Andrade reiste han hjem til Brasil etter kun en sesong.

 

  • Paulo Sérgio Silvestre do Nascimento, eller Paulo Sérgio, ble hentet fra Leverkusen i 1997. Han ble i klubben to sesonger, og gikk videre til Bayern München (1999), hvor han vant alt. Før han reiste, vant han hjertene til Romanisti over alt, da han rundlurte samtlige i Milan-forsvaret, da han scorte et fantastisk mål, der Zemans Roma slo Milan 5-0. i Bayern vant han naturligvis alt. Verdensmester i 1994.

 

 

  • Vágner Rogéiro Nunes, eller bare Vágner, kom til Roma i 1997, men ble aldri den suksessen man hadde håpet på, og reiste hjem igjen sesongen etter. Han fikk 11 kamper for Roma, samt 1 landskamp for Brasil.

 

  • Antônio Carlos Zago, eller bare Zago, ble hentet av Zeman til Roma i 1998, og dannet på 2000-tallet, sammen med Walter Samuel, Jonathan Zebina og Aldair, ett av de beste forsvarene man hadde sett. Zago vinner Scudetto med Roma i 2001, og ble en spiller fansen trykket til hjertet. I sangen AS Roma forteller en strofe at Zago ‘spytter flammer som en drage’. Da han var ferdig i Roma, reiste han til Beşiktaş i 2002. Zago ble senere assistent manager i Shakthar Donetsk, og skal ha en finger med i spillet med tanke på overgangen mellom Luiz Adriano og Roma.

 

 

  • Fábio Júnior Pereira, eller bare Fábio Júnior, ble hentet av Zeman i stedet for Andriy Shevchenko. I løpet av den ene sesongen han fikk i Roma, kan alle samles om at dette ikke var den beste idéen. Fábio Júnior ble utlånt til bla. Cruzeiro og Palmeiras resten av kontraktsperioden. Han fikk 3 landskamper for Brasil.

 

  • Marcos Assunção er fetter til Villarreal-helten Marcos Senna, og i likhet med ham, innehar spansk pass. Marcos Assunção kom til Roma foran 1999/00 sesongen, og ble ut 2002. Han var altså en av dem som vant Scudetto i 2001. Han var en type defensiv midtbanespiller Fabio Capello satte pris på. Etter Roma, gikk han videre til Real Betis, og står med 11 landskamper for de gule.

 

 

  • Emerson Ferreira da Rosa, eller Emerson, også kalt ‘il Puma’, kom til Roma foran 2000/01 sesongen for $22M. Emerson var toneangivende på midtbanen, og sto frem som en lederskikkelse. I løpet av to sesonger, satte han sine spor i Roma, men det hele skulle viskes bort av det mange vil kalle feighet. Sammen med Capello, stakk han til Agnelli-familiens lune fang, og ble med Juventus å jukset seg til seriegull. «Traditore» eller «mercenario» er kallenavn Emerson har jobbet på seg etter denne episoden. Etter Juventus ble han med Capello til Real Madrid, før han vendte tilbake til Italia, denne gang for Milan. Emerson har 73 landskamper for Brasil, med sølv i Frankrike ’98 og ett Copa America-gull fra 1999.

 

  • Francisco Govinho Lima var en annen midtbaespiller Capello hentet inn for å vinne ballen på midten. Om ikke fast plass på laget, så hadde Lima stort sett de samme egenskapene både Emerson og Marcos Assunção, og på 3 sesonger ble det 88 kamper for midtbanespilleren.

 

 

  • Alessandro Faiolhe Amantono, eller Mancini, som efter sigende skal
    Mancini0607

    Mancini?

    være en feil uttale av Mansinho, kom til Roma i 2003 for å erstatte Cafú, men da Capello stakk, og hverken Pandrelli, Völler, Sella eller Delneri maktet å holde på jobben som Roma-trener lenge (unntaket er Pandrelli, som trakk seg pga. syk kone), ble Mancini angrepspiller under Spalletti, og med gode resultater. Pga. sviktende økonomi, ble Mancini ‘ofret’ og gikk til Inter for knapper og glansbilder, eller €15M, som det heter. Mancini vant Coppa Italia og Supercoppa med Roma, seriemester med Inter og vant Copa America med Brasil i 2004.

 

  • Doniéber Alexander Marangon, eller Doni, fikk nesten 150 kamper for Roma, mellom 2005 og 2011. Under oppholdet i Roma fikk han sin debut på landslaget, og var med Roma til å vinne cup og supercup. I 2007 vinner han Copa America, og etter oppholdet i Roma, går han til Liverpool, og vinner liga-cupen.

 

 

  • Júlio Sérgio Bertagnoli, eller bare Júlio Sérgio, kom til Roma på et tidspunkt da det tydelig var populært med brasilianske målvakter, og var utvilsomt den aller tøffeste. I bortemøtet med Brescia i 2010, benytter Claudio Ranieri seg av alle tre byttene før Philippe Mexés pådrar seg sitt andre gule kort. Brescia leder 2-1, og da Júlio Sérgio styrter ut av 16-meteren for å hindre en Brescia-sjanse, da hele Romalaget presser på for utligning, brekker sisteskansen ankelen. Júlio Sérgio må spille de siste minuttene med en godt polstret ankel, men vi vil alle huske bildene hvor han prøver å holde seg på bena ut kampen, og hvor han kjempet mot tårene. Júlio Sérgio var i Roma ut kontraktstiden, og ble sendt på lån til Lecce i 2011/12 sesongen.

 

  • Cicero João de Cézare, eller Cicinho, kom til Roma fra Real Madrid for €7M. Forventingene til den brasilianske backen var nok langt høyere enn ham selv (171cm). Cicinho vant Coppa Italia med Roma, men ble utlånt til både São Paulo og Villarreal mot slutten av hans Roma-karriere. Cicinho fikk 17 landskamper for sitt hjemland, og spiller fremdeles fotball i Tyrkia.

 

 

  • Rodrigo Defendi fikk ett års opphold i Roma på lån fra Tottenham.

 

  • Juan Silveira dos Santos, eller Juan, eller Formula-Juan, som han også kaltes, kom i likhet med Emereson til Roma fra Leverkusen. Der hadde han lært å spille forsvar i god tysk maner, og det skulle komme godt med, da han skulle overta for Christian Chivu, som også gikk til Inter (for småpenger). Med sin eventyrlige fart som hovedstyrke, dannet han et ublidt stoppermøte med Philippe Mexés. Juan fikk 149 kamper med Roma, før han takket for seg, etter 5 år, og reiste hjem til Brasil. Juan vant (ja, du gjettet riktig) Coppa Italia med Roma, og to Copa America i 2004 og 2007.

 

 

  • Artur Guilherme Moraes Gusmão, eller Artur, føyde seg inn i rekken av brasilianske keepre under Spalletti. Artur var først og fremst tredje valg, men fikk noen kamper under beltet, også kamper hvor han imponerte. Siden førstekeeper ikke var innen rekkevidde, reiste Artur først til Braga på lån, før Benfica ønsket seg tjenestene hans. Artur vokter fremdeles buret i den portugisiske hovedstaden.

 

  • Júlio César Clemente Pereira Baptista, eller bare Júlio Baptista, kom til Roma foran 2008/09 sesongen fra Real Madrid. Roma måtte ut med €9M for spilleren, som egentlig ikke hadde imponert noen siden han var i Sevilla i 2005. I alle tilfeller var overgangen forbundet med optimisme, men dessverre klarte ikke den sterke angriperen å ta Serie A med storm. I januar-vinduet i 2011, meldte Júlio Baptista overgang til nyrike Málaga for beskjedne €2,5M. ‘The Beast’ som Gunners-supporterne kalte ham, står med 47 landskamper og 5 mål for Brasil.

 

  • Adriano Leite Ribeiro, eller bare Aldair, ble hentet til Roma sommeren 2640px-Adriano_2009010. Da hadde tungvekteren av en spiss scoret 107 mål i Italia, og vunnet det man kunne vinne med Inter. I tillegg var spissen gjenstand for flere skandaler, og Inter så seg nødt å sende spilleren på lån hjemme i Brasil. Overgangen til Roma skulle sette ny fart på karrieren til Adriano, men lite kontinuitet i spillet, samt skader, gjorde at han bare fikk 5 kamper. I derbyet i januar, pådrar han seg en skulderskade som setter han ut i en måned, og det er i løpet av denne perioden forholdet til klubben begynner å rakne. Omfattende festing, og at han nekter å ta en dopingtest, gjør at klubben sier opp kontrakten i mars 2011. Adriano scoret 27 ganger på 48 kamper for Seleção.

 

  • Fábio Henrique Simplício, eller Fábio Simplício kom til Roma fra Palermo foran 2010/11 sesongen. Dette er kanskje den mest edruelige overgangen på lenge, da han kom gratis, signerte for to år, gjorde jobben, og sa takk for seg. Kanskje ikke den mest spektakulære brasilianeren, men en ekte profesjonell. Da Luis Enrique overtok året etter, ble det ikke like mange kamper, og kontrakten ble heller ikke fornyet. Fábio Simplício søkte deretter lykken i Japan, hvor han er enda.

 

  • Marco Antônio de Mattos Filho, eller Marquinho, kom til Roma i januar, først på lån, fra Fluminense. Som den anvendelige spilleren han var, ble han brukt både sentralt og til venstre i Luis Enriques 433. Grunnet han gode kondis, ble han langt mer brukt av Zeman da han returnerte til Roma i 2012, men da Rudi Garcia ankom, fikk han ikke nok spilletid, og ble sendt på lån til Verona i vinterpausen. For tiden er han på lån i Al-Ittihad i Saudi Arabia.

 

  • Marcos Aoás Corrêa, eller Marquinhos, som han også heter, kom til Roma som 18-åring for i underkant av €5M. Etter en imponerende start, sirklet storklubbene som gribber, og til slutt gikk han til PSG for svimlende €30M. Om ikke annet, så et godt stykke butikk av Walter Sabatini.

 

  • José Rodolfo Pires Ribeiro, eller Dodô, kom til Roma under Luis Enrique. Ment som back up bak Balzaretti, fikk han 35 kamper totalt for Roma, før han ble lånt ut til Inter, som senere kjøpte ham. Du skal ikke se bort fra at navnet hans dukker opp i store sammenhenger ved en senere anledning.

 

  • Maicon Douglas Sisenando, eller bare Maicon, kom til Roma fra Manchester City før sesongen 2013/14. Da hadde han et mislykket opphold i England bak seg, men Romaledelsen mente skussmålene fra oppholdet i Inter var godt nok. I Inter hadde han vunnet nesten alt som går å vinne, i tillegg til å være fast inventar på landslaget (med 76 kamper). Maicon tok straks beslag på høyrebacken, og hadde en fin første sesong. Denne sesongen har han vært plaget av skader, slik at både Torosidis og Florenzi har spilt på backplassen. Det spekuleres i om dette er den siste sesongen hans i hovedstaden.

 

  • Rafael Tolói var på lån våren 2014, uten at opsjonen på kjøp ble overholdt. Det ble med 5 kamper på den unge midtstopperen.

 

  • Michel Fernano Bastos, eller bare Michel Bastos, ble hentet på lån fra Al-Ain fra de Forente Arabiske Emirater. Michel Bastos er en gammel kjenning av Rudi Garcia fra da de begge var i Lille, og ble hentet for å demme opp, både på venstre back og venstre kant. Bastos fikk seg 17 kamper og scorte 1 mål (2-0 borte mot Sassoulo), men overgangen ble aldri permanent. Michel Bastos huskes nok best for ‘Lazio Merda’ skjerfet han holdt på den offisielle presentasjonen!Michel Fernando Bastos