Seiersrekke! Ulvene kunne puste lettet ut etter endt formiddagskamp i dag, da Genoa ble sendt hjem uten å ta med seg et eneste poeng fra Olimpico. Enda mer lettelse kunne man tillate seg da Lazio kun klarte (og faktisk var litt heldige som fikk med seg) et 1-1-resultat borte mot Atalanta. Roma klatret dermed tilbake opp til andreplassen, ett helt poeng foran byrivalen. Alt ligger til rette for en meget spennende sesongavslutning og et heidundrandes derby om drøye tre uker.

Kampen i dag var imidlertid ikke veldig mye å skrive hjem om, riktignok med unntak av to flotte mål. Roma begynte kampen, som de har for vane om dagen, tilsynelatende planløst, kjedelig og statisk og slet med å holde på ballen og å sette sammen meniingsfulle pasninger. Angrepsrekken så ikke ut til å få til mye i løpet av den første halvtimen. Ibarbo ble offer for mange taklinger, Gervinho offer for sine egne avgjørelsesegenskaper, og Doumbia klarte liksom ikke å finne touchen. Hele forsvaret gjorde imidlertid jobben sin godt, og spesielt Florenzi utmerket seg både offensivt og defensivt. Begge lag følte seg frem, men det skjedde lite som virkelig trøblet noen av målvaktene.

Så, i det 35. minutt satt den. Etter at en sleivete pasning fra Nainggolan gikk via både en og to Genoa-forsvarere, havnet ballen til slutt hos Seydou Doumbia, som i et øyeblikks klarhet viste noe av det som bor i ham. En frekk kroppsfinte fulgt av en vending, og vips så kunne ivorianeren enkelt pirke ballen forbi Perin i Genoa-buret. Lettelse og glede preget Doumbias ansikt, og hele laget viste ektefølt grinta og støtte i feiringen. God stemning!

Resten av første omgang var ikke fryktelig begivenhetsrik – med unntak av et brukbart skudd fra Nainggolan som Perin hadde god kontroll på. Over til andre omgang, og kampbildet forandrer seg noe, blant annet belyst av at fem gule kort ble utdelt i løpet av de første 20 minuttene. Genoa hadde faktisk det meste av ballbesittelsen (56% i kampen totalt), men det var Roma som var nærmest en ordentlig målsjanse, uten at det ble noen uttelling. Iturbe kom inn for Doumbia, og forble nærmest usynlig ut kampen. Torosidis fikk gult kort for filming inne i boksen, muligens noe strengt av dommeren reprisen tatt i betraktning – dog ingen skandale heller.

Garcia byttet dernest Miralem Pjanic ut til fordel for Yanga-Mbiwa som tok over høyrebackposisjonen og dermed frigjorde Florenzi lengre opp i banen. Det siste kvarteret av kampen var faktisk nokså nervepirrende, da Roma la seg frytkelig langt bakpå og lot Genoa prøve seg, med håp om å kontre.

Etter litt frem og tilbake skjer det noe magisk, nesten tre minutter på overtid, fra mannen som allerede hadde vært banens beste spiller. Florenzi bryter midt på egen halvdel, dytter ballen foran seg, og løper. det hele ender raskt i en slags to-mot-tre-situasjon hvor Gervinho forsøker å gjøre seg åpen for pasningen, men den kommer aldri. Florenzi bestemmer seg heller for a regelrett banke ballen i nettaket fra drøye 12 meter, og seieren var dermed et faktum.

Spillemessig var som sagt ikke denne kampen en maktdemonstrasjon, men uhyre, uhyre viktig. Kanskje vil ingen ringere enn en Seydou Doumbia med selvtillit vise seg å være akkurat det vi trengte for sesonginnspurten?