Om Barcelona er mer enn en fotballklubb, så er det trygt å si at Roma-Lazio er mer enn en fotballkamp. Ingen andre lokaloppgjør i Europa eimer like sterkt av rent hat som det vi finner i den italienske hovedstaden, ingen andre fiendskap stikker så dypt og så vondt.

I motsetning til gigantene i Milano, som har byttet utallige spillere (Baggio, Pirlo, Seedorf, Vieri, Ronaldo, Pazzini, Cassano, Zlatan, Balotelli og Panucci, for å nevne noen), hører det til sjeldenhetene at en spiller har sett innsiden av både Trigoria og Formello. Og de gangene det har skjedd, har det som regel fått ringvirkninger som har gjort seg bemerket i lang tid etterpå. Dette er en startellever bestående utelukkende av spillere som har kjempet for på begge sider i et av verdens mest intense hatoppgjør.

Keeper: Angelo Peruzzi

Angelo Peruzzi er en av tidenes mest meritterte keepere, og huskes nok best for årene han voktet buret i Juventus i perioden 1991-1999. Juventus var verdens beste klubblag på slutten av 90-tallet, og Peruzzi var siste skanse når Den Gamle Damen blant annet tok seg til tre strake Champions League-finaler (godt hjulpet, vil noen si, av medisinmannen Riccardo Agricola).

Peruzzis karriere begynte, ironisk nok, med nettopp en feilslått tur til apoteket. Etter å ha blitt hentet inn til Roma, ble han tatt i en dopingkontroll der det viste seg at systemet hans inneholdt det forbudte stoffet phentermine. At den på tvilsom norsk «chubby» Peruzzi hadde fått det i seg via slankepiller hjalp lite: han ble utestengt i ett år, og kom aldri inn i varmen i Roma igjen. Talentet hans hadde likevel blitt lagt merke til av en viss Giovanni Trapattoni, som trengte en ny burvokter til sitt storlag i nord. Peruzzi ble værende i Torino til årtusenskiftet, da Marcello Lippi tok han med seg i overgangen fra Juventus til Inter. Oppholdet i Milano ble ingen stor suksess for noen av dem, og Peruzzi vendte tilbake til hovedstaden etter én sesong.

Det var imidlertid ikke Roma som var destinasjonen. Peruzzi signerte for Lazio, og sto fast for de lyseblå i sju år. Han avsluttet karrieren med en viss sans for det ironiske, da hans siste kamp fra start var nettopp derbyet (som forøvrig endte 0-0). På landslaget ble Peruzzi utkonkurrert av Pagliuca, Toldo og Buffon, men deltok i VM 2006 som tredjekeeper og bidro ifølge Daniele De Rossi med verdifull rutine og uvurderlig lederskap. Imponerende skussmål fra en romanista som De Rossi, særlig for en spiller med 225 kamper for Lazio under beltet.

Høyreback: Luigi Ziroli

Luigi Ziroli begynte karrieren i Alba Roma, en av de tre klubbene som i 1927 ble sammenslått til AS Roma. Han skrev seg inn i historiebøkene da han den 25. september det året scoret Romas første mål noensinne (motstander var for ordens skyld Livorno). Romas første sesong ble også Zirolis siste i gulrødt, og han signerte for Venezia i 1928. Etter en sesong i kanalbyen fikk Ziroli hjemlengsel, og ble dermed likesågodt den første spilleren noensinne til å representere begge klubber.

Ziroli spilte kun to sesonger for Lazio, og dermed bare tre i den italienske hovedstaden totalt. Han fant seg endelig til rette i Palermo, der han tilbragte ni sesonger fra 1931 til 1940, før han avsluttet karrieren i den nå oppløst klubben MATER.

 

Midtstopper: Lionello Manfredonia

Husker du C.U.C.S. (Commando Ultras Curva Sud), den gamle ultras-grupperingen som var blant Europas mest berømte på 70 og 80-tallet? Da husker du kanskje også grunnen til hvorfor gruppen ble delt i to fraksjoner som senere fragmenterte ytterligere og ga oss det kaoset vi ser i dag? Denne grunnen har et navn, og det er Lionello Manfredonia.

Historien er, kort fortalt, som følger: Manfredonia var Lazio tvers igjennom, hadde jobbet seg gjennom ungdomsavdelingen til klubben og fått klippekort på førstelaget. Han spilte godt over 200 kamper for de himmelblå, før han gjorde seg upopulær blant fansen ved å melde overgang til Juventus etter Lazios katastrofale nedrykk til Serie B (i tillegg mistet Manfredonia to sesonger som følge av en utestengelse i forbindelse med betting-skandalen som rystet italiensk fotball på 80-tallet. Som om Juventus ikke var interesserte nok fra før av… ).

At Lazios stjernespillere stikker nordover så fort sjansen byr seg er selvsagt ikke noe nytt, men det Manfredonia så gjorde snudde opp ned på hele hovedstaden. Han vendte nesa sørover igjen etter to sesonger og signerte for Roma. Hatet mellom de to hovedstadsklubbene var på sitt hittil sterkeste noensinne på denne tiden, og om Lazio-supporterne var rasende over Manfredonias klubbvalg var stemningen enda dårligere i Roma. I C.U.C.S. dannet det seg en utbrytergruppe som kalte seg Gruppo Anti-Manfredonia, som etter hvert ble mektige nok til å bryte totalt med resten av Curva Sud, som forholdt seg lojale til klubben og president Dino Viola.

Manfredonia lot seg tilsynelatende ikke påvirke av det faktum at han egenhendig hadde splittet Italias mest hardbarkede supportergruppe, og leverte svært godt spill for Roma. Men skjebnen er lunefull, og han måtte legge opp for godt i 1989 etter et hjerteattack under en bortekamp mot Bologna. Den første spilleren som prøvde å hjelpe han på beina igjen var, selvsagt, hans tidligere lagkamerat og Lazio-legenden Bruno Giordano. Fotballgudene har aldri vært kjent for å mangle ironisk sans.

Midtstopper: Sinisa Mihajlovic

Hva mer gjenstår egentlig å si om Sinisa Mihajlovic? Artillerikanonen fra Vukovar har blitt stående som selve symbolet på Jugoslavias tapte stjernelag, den vanvittige generasjonen som skulle ta USA 94 med storm og sikre landets første VM-gull. Slik gikk det som kjent ikke, men selv når Jugoslavia kollapset i blodbad klarte Mihajlovic å gjøre seg bemerket. Det var selvsagt han som var banens sinteste når den beryktede cup-finalen mellom Røde Stjerne og Hajduk Split endte i masseslagsmål og Zvonimir Boban delte ut idrettshistorien kanskje mest berømte spark til en serbisk politimann (Mihajlovic selv var da for lengst utvist. Selvsagt.).

Sinisa hadde dog bemerket seg for mer enn den mørke, destruktive energien vi gjerne forbinder med den tids jugoslaviske spillere: unggutten var totalt fryktløs, taklet så det luktet svidd og hadde en frisparkfot som like gjerne kunne vært klassifisert som militærutstyr. Det var dermed nok av forventinger når landsmannen Vujadin Boskov hentet han med seg til Roma i 1992. Oppholdet ble en fiasko for alle involverte, og Mihajlovics mest minneverdige øyeblikk i Romadrakt var når han overbeviste Boskov om å gi en viss Francesco sin debut for førstelaget borte mot Brescia i 1993.

Ferden gikk videre til Sampdoria, der Sven Göran-Eriksson trengte rutine i forsvaret. Serberen tilbragte fire år i Genova, før Svennis fikk jobbtilbud i hardtsatsende Lazio. Klubbens ambisiøse president Sergio Cragnotti åpnet lommeboka og ga svensken grønt lys for spillerkjøp, og Eriksson insisterte straks på å hente inn sin serbiske elev. Og det var i Lazio at Mihajlovic for alvor skapte seg et navn.

Høydepunktene var mange. Seier i Cupvinnercupen i 1999, den påfølgende UEFA Super Cup-seieren mot Manchester United, gull i både liga og cup i 2000, hattricket på frispark mot gamleklubben Sampdoria… Lazio var blant Europas beste klubber i årtusenskiftet, og om Nesta var Olimpicos store publikumsfavoritt, så var Mihajlovic lagets vaktbikkje nummer én. Men kontroversene sto alltid på rekke og rad for kanonen fra Vukovar.

Rasistisk drittslenging til Patrick Vieira, spark og spytt i retning Chelseas Adrian Mutu (i en kamp hvor han tilsynelatende også ble utvist for å nesten brekke beina på Damien Duff) og en stokk med kort. Det hele toppet seg når Mihajlovic i 2000 deltok på Curva Nords minnesmarkering for den serbiske krigsforbryteren Arkan, som ble snikmyrdet 15. januar det året. Arkan hadde tatt den unge Sinisa, som tross alt er halvt kroatisk, under vingen når han først ankom Beograd, og hjalp senere foreldrene hans med å flykte fra Vukovar når byen ble utsatt for en bombing som regnes som den verste på europeisk jord siden Andre Verdenskrig. Forholdet mellom fotballstjerna Mihajlovic og den paramilitære gangsteren Arkan er i ettertid like fascinerende som det er urovekkende. Mihajlovic selv har aldri lagt skjul på båndet mellom de to.

Når Cragnottis storstilte prosjekt havarerte i korrupsjonsanklager i 2003 var Mihajlovic en av få stjerner som nektet å forlate klubben, men når kontrakten hans gikk ut året etter slo han følge med sin gamle lagkamerat fra Sampdoria og Lazio, Roberto Mancini, til Inter der han spilte i ytterligere to sesonger. Mihajlovic trener nå Milan, men det er tvilsomt om han vil nå de samme høydene som trener som han gjorde som spiller. Mihajlovic var, med sine 28 frisparkmål i Serie A og fandenivoldske personlighet, en ikonisk spiller som etterlot seg betydelige spor både på og av banen.

Venstreback: Sebastiano Siviglia Aleksandar Kolarov

La oss være ærlige: Undertegnede trengte en forsvarsspiller for å fullbyrde backlinja, og Siviglia var det eneste alternativet. Det mest spennende som kan sies her er vel at han er den eneste spilleren som har vunnet den italienske supercupen med både Roma og Lazio.

Å si at det vakte oppsikt da Roma sommeren 2017 signerte Aleksandar Kolarov fra Manchester City ville vært en stor underdrivelse. Kolarov ble den første eks-lazialen på over et tiår som ikledde seg den gulrøde drakta, til enorm misnøye i begge leire. Den serbiske backen slo igjennom for Lazio som 21-åring, og ble en av de viktigste spillerne på laget som slo Sampdoria på straffer i Coppa Italia-finalen 2009, hvor Kolarov selv satte en av straffene. Samme sesong scoret Kolarov et mål i derbyet hvor han mottok ballen fra Lazio-keeper Muslera og spurtet hele banen på tvers før han sendte ballen forbi en usedvanlig svak Doni i og punkterte kampen med 4-2.

Følgende sesong var Kolarov et av få lyspunkt på et Lazio som flørtet med nedrykk store deler av sesongen, og var på banen under den berømte «OH NOOO»-episoden mot Inter hvor Lazio-fansen buet ut sitt eget lag i frykt for at Inter ville tape terreng i tittelkampen mot Roma. Kolarov var den eneste spilleren som i etterkant gikk ut og kritiserte egen fans for episoden, og omtalte blant annet oppførselen som «sykdom, ikke lidenskap». Sommeren 2010 ble han ikke overraskende solgt til Manchester City der den serbiske landslagskapteinen sikret seg seks trofeer, blant annet to ligagull i 2012 og 2014. Sommeren 2017 hadde imidlertid tiden kommet for å vende tilbake til den italienske hovedstaden, og Kolarov brukte sin første mulighet til å overbevise skeptiske romere på best mulig måte i serieåpningen borte mot Atalanta. Serberen prikket inn et frekt frispark som sikret Roma tre poeng, og gjentok bedriften et par uker senere mot Torino. Kolarov har etablert seg som en av ligaens tøffeste, mest kompromissløse backer, og hans dødelige og presise venstrefot utgjør stadig en enorm trussel på frispark, såvel som en perfekt leveranse blant annet Edin Dzeko har fått nyte svært godt av.

Defensiv midtbane: Luigi Di Biagio

Nesten, men ikke helt. Slik kan Luigi Di Biagios karriere oppsummeres på kort og brutalt vis. Det er synd, for en kriger som Di Biagio hadde fortjent mer. Født og oppvokst i Roma fikk han sin debut for Lazio i 1988, men det ble med én sesong i hovedstaden før han dro videre. I Foggia ble han en av bærebjelkene i Zdenek Zemans eventyrlige Foggia, og i 1995 hentet Roma han tilbake til hovedstaden. Di Biagio spilte fast på et Roma-lag med flere glitrende enkeltspillere (Aldair, Balbo og Candela, for å nevne noen), men led under hyppige trenerbytter og uhyre sterk motstand i den hjemlige ligaen.

Di Biagio dro videre til Inter i 1999 uten å ha vunnet et trofé i Roma, og tørken fortsatte i Milano da Inter tapte mot Lazio i både Coppa Italia og i Supercoppa Italiana. I 2002 røk ligagullet på sesongens siste dag når Inter kollapset på Stadio Olimpico og tapte 4-2 mot nettopp Lazio i det som skulle bli Alessandro Nestas siste kamp for de himmelblå. Året etter snublet Inter i semi-finalen i Champions League mot byrival Milan, og røk ut av turneringen på bortemål. Di Biagio forlot klubben ved sesongslutt, og spilte ut karrieren i Brescia og Ascoli.

På internasjonalt nivå fulgte Di Biagios karriere samme spor. Han storspilte for Italia i VM 98 og noterte seg blant annet for en målgivende når Vieri senket Norge, men i straffekonken mot Frankrike i kvartfinalen satte han den avgjørende straffen i tverrliggeren. To år senere var han med på å tape EM-finalen mot Frankrike, i det som skulle bli den siste internasjonale turneringen som ble avgjort ved Golden Goal.

Per dags dato trener Di Biagio Italias U21-landslag, og bare tiden vil vise om en karriere som trener kan gi Di Biagio de merittene han aldri oppnådde som spiller.

Høyre midtbane: Attilio Ferraris IV

Ikke la deg lure av navnet: Attilio Ferraris var en romer født og oppvokst i det tradisjonsrike Borgo-distriktet, og hadde ingen adelig bakgrunn. Han var den yngste av totalt fire brødre hvorav samtlige spilte fotball, og fikk dermed tilnavnet «den fjerde» for å skille han fra resten av søskenflokken. Det var et skille man uansett lett la merke til, og den unge Attilio viste et så stort talent at familien en dag fikk besøk av to representanter fra Juventus som ville hente gutten til industribyen i nord. Som seg hør og bør for en romersk familie var svaret et kontant nei; guttungen var romer, han skulle representere hovedstaden.

Attilio var en av spillerne på det aller første første Roma-laget, og var kaptein når Roma slo Lazio 1-0 i tidenes første Derby della Capitale i 1927. Han ledet også laget til seier i den italienske cupen i 1928, før han vant VM med Italia i 1936. Han presterte så å sette enda en rekord, da han etter en krangel med Romas president ble den første spilleren som noensinne gikk direkte fra en side av hovedstaden til den andre.

Oppholdet i Lazio ble dog av den middelmådige sorten, og han dro videre til Bari etter to sesonger. Forholdet mellom Roma og Lazio var anspent allerede da, men Roma klarte likevel ikke å nekte sin første kaptein muligheten til å vende hjem i 1938. Attilio Ferraris fikk en siste sesong i hovedstaden, før han avsluttet karrieren i Catania og den nå oppløste klubben Elettronica.

Attilio Ferraris IV døde under tragiske omstendigheter under en old boys-kamp i 1947, bare 43 år gammel. Han er gravlagt i et storslått gravkammer i gravlunden Campo Verano i Roma, og selv i dag kan man se blomster dekorere den hvite marmoren.

Sentral midtbane: Fulvio Bernardini

Historien om Fulvio Bernardini er unik, selv til denne elleveren å være. Ikke bare spilte han for både Roma og Lazio, han trente også begge lagene i det som var en usedvanlig innholdsrik karriere. Fulvio var i likhet med Attilio Ferraris født og oppvokst i Roma, men begynte karrieren som en noe middelmådig målvakt i Lazio før han fikk kranglet seg til en spissplass. Etter å ha ledet Lazio til finalen i det italienske mesterskapet, som på den tiden var en play-off mellom vinneren av den sørlige og nordlige ligaen, signerte han for Inter i 1926. Han tilbragte to sesonger i Milano (der han blant annet insisterte på at klubben signerte Giueseppe Meazza, du vet, han San Siro egentlig er oppkalt etter), før han satte kursen sørover igjen. Destinasjon Roma, og riktig side av byen denne gangen.

Bernardini spilte elleve sesonger for Roma, hovedsaklig som midtbanespiller. Når Attilio Ferraris gikk over til Lazio var hans siste krav til Roma at Bernardini overtok som kaptein, hvilket han også gjorde. Etter nesten 300 kamper for de gulrøde trente han også laget i en sesong før han vant Serie A med Fiorentina i 1956 og Bologna i 1964. Prikken over i-en kom når han i 1958 ledet Lazio til seier i Coppa Italia, hvilket var klubbens første trofe noensinne.

PS: Du vet Trigoria, Romas treningssenter? Det offisielle navnet på det er Centro Sportivo Fulvio Bernardini, et passende minnesmerke over den kanskje viktigste personligheten i romersk fotballs historie.

Venstre midtbane: Diego Fuser

Diego Fuser er den foreløpig siste store personligheten som har representert både Roma og Lazio. Fuser er opprinnelig fra nord-Italia, og skapte seg et navn som en ytterst elegant ving i Torino på slutten av 80-tallet. Han ble hentet til Milan i 1989, verdens soleklart beste lag på den tiden, og etter én sesong ble han sent på utlån til Fiorentina. Det var hard kamp om plassen i Milans glitrende angrepsrekke, og Fuser endte til slutt opp i Lazio. Der ble han kaptein på et Lazio som gradvis ble en reell maktfaktor i Serie A, og Fuser ledet til slutt laget til seier mot nettopp Milan i Coppa Italia 1998 og en finaleplass i UEFA-Cupen der Ronaldos Inter ble for sterke.

Fuser forventet å bli i Lazio ut karrieren, men Sven-Göran Eriksson hadde andre planer og Fuser ble solgt til Parma ved sesongslutt. I matbyen vant Fuser både den italienske cupen, supercupen og UEFA-cupen på én sesong, men den tidligere kapteinen følte seg forrådt av sin tidligere klubb og hevnet seg på verst tenkelige måte: ved å signere for Roma i 2001. Roma hadde nettopp vunnet seriegull, og signeringen av Fuser var en ypperlig måte å forlenge feiringen på. Dessverre for begge parter fant Fuser aldri tilbake til den formen han viste i lyseblått, og etter kun 15 kamper på to sesonger dro han videre til diverse småklubber før han avsluttet karrieren i Colline Alfieri.

I et intervju i forkant av fjorårets derby (du vet, det hvor Totti tok den selfien) uttalte Fuser at han kom til å heie på Roma, og at de seks sesongene han tilbragte i Lazio betyr mindre enn ingenting for han på grunn av behandlingen han fikk for snart 20 år siden. Nok et bevis på nøyaktig hvor dypt og vondt hatet stikker i kampen om den italienske hovedstaden.

Spiss: Roberto Muzzi

Roberto Muzzis karriere er av det mer forvirrende slaget: i utgangspunktet laziale til beinet, men fikk sin Serie A-debut i Roma tidlig på 90-tallet. Muzzi vant Coppa Italia med Roma i 1991, men slet med å etablere seg på førstelaget og fikk først virkelig slått fra seg i Cagliari og Udinese før muligheten til å signere for Lazio endelig bød seg i 2003. I Lazio vant Muzzi først Coppa Italia i 2004, før han scoret målet som gjorde at Lazio holdt seg i Serie A i den påfølgende sesongen.

Muzzi avsluttet spillerkarrieren i Torino og Padova, før han merkelig nok vendte tilbake til Roma i diverse assistentroller. Per dags dato har han trent et juniorlag, Romas U17-lag samt vært Aurelio Andreazzolis assistent våren 2013. Muzzi er for øyeblikket Andrea Stramaccionis assistent i Panathinaikos: en laziale og en romanista i Romas eneste virkelige vennskapsklubb. Det er nesten for godt til å være sant.

Spiss: Arne Selmosson

Hvem, sa du? Arne Selmosson var en av de svenske stjernene som tok Serie A med storm etter krigen, og han gjorde det på en måte jeg tror aldri vil overgås: ved å score for begge lag i Derby della Capitale.

Den høyreiste lysluggen ankom først Udinese i 1954, der han gjorde sakene sine så bra at Lazio hentet han året etter. Arne oppholdt seg i Lazio i tre sesonger, der han blant annet gjorde seg populær med to scoringer mot Roma. Lazio havnet i økonomiske problemer i 1958, og ble tvunget til å selge stjernespissen sin til høystbydende.

Samme sommeren som han tok VM-sølv på hjemmebane ble Arne Romaspiller, og Lazio-fansen tok til gatene for å protestere mot salget av svensken de hadde gitt tilnavnet Raggio di Luna, månestrålen. Det hjalp lite, og Arne skjøt Roma til topps i det som senere ble kjent som UEFA-Cupen i 1961. Tyngst for Lazio var det likevel at svensken fortsatte å herje i derbyet, og noterte seg for tre mål mot Lazio iført Roma-drakt.

For ordens skyld: besøkende til Götene (søkt konsept, men man vet jo aldri?) kan i dag besøke et minnested dedikert til bygdas store sønn, Arne Selmosson. Han døde i Stockholm den 19. februar 2002, en drøy måned før Roma sablet ned Lazio 5-1 i det som er det moderne derbyets største seier.

Trener: Zdenek Zeman