Glem EM i Frankrike og OL i Rio, sommerens største sportsbegivenhet har allerede funnet sted. Jeg snakker selvsagt om Francesco Tottis siste kontrakt, kontrakten som gir han muligheten til å ta farvel med den fotballverdenen han har gitt så mye til. Resten av oss får altså en siste sesong med italiensk fotballs kanskje største nummer 10 gjennom tidene.

Det er en tittel med mange kandidater. Per dags dato, hvor drakta med nummer 10 like gjerne deles ut til mursteinsparkere som Thiago Motta, er det bittersøtt å tenke tilbake på hvor mange legender som har representert Italia med det ettertraktede tallet på ryggen. Navn som Baggio, Antognoni og Rivera har alle briljert for det italienske landslaget og sine respektive klubber som såkalte fantasisti, spillere som når som helst kan snu en kamp på hodet med et øyeblikks improvisert magi.

En italiensk nummer 10 har ikke bare ansvaret for ballfordeling høyt oppe i banen, kreative gjennomspill, dribleferdigheter og giftige skudd (dette pleide å være minstekravet for enhver playmaker med mål om å holde Serie A-nivå), men også for å egenhendig avgjøre kamper når motstanderen minst ventet det. Se Baggios solo-mål mot Tsjekkoslovakia i 1990, eller måten han senket Bulgaria på i 1994 for to glimrende eksempler.

En annen sagnomsust nummer 10, Alessandro Del Piero, hadde følgende å si om Totti og hans nye kontrakt. «Det er mye vi har til felles, men også store forskjeller mellom oss. Jeg er glad på han og Romas vegne, de har tatt nok et steg sammen». Dette er en interessant uttalelse, særlig for de av oss som vokste opp på 90-tallet, og så den eneste forskjellen på Totti og Del Piero som fargen på drakt og hår. For hva er egentlig den avgjørende forskjellen på Totti og Del Piero, og symbolismen de har representert i Roma og Juventus?

Likhetene er mange, og for det meste innlysende. Begge skapte seg et navn som arvtagere til en annen legende, Baggio i Juventus og Giannini i Roma. Begge ble kapteiner i forholdsvis ung alder, og har de siste 20 årene vært sine respektive lags ubestridte symboler. Begge var og er teknisk dyktige spillere med utenomjordisk spilleforståelse og målteft, samt svært velutviklede ferdigheter på dødball. Begge var et yndet mål for italiensk ligas mer uslepne forsvarsspillere, og begge fikk betale prisen for det med langvarige og ødeleggende skader. Begge har også, i hvert fall i mer Premier League-orienterte kretser, et rykte som begavede filmere og fløtepuser (selv om det sier mer om nevnte kretser enn det gjør om de to italienerne).

På internasjonalt nivå presterte ingen av dem på samme nivå som Baggio, men klarte hva den Guddommelige Hestehalen aldri klarte da de ble verdensmestere i 2006. Før den tid fikk de begge oppleve å bli syndebukker i hvert sitt EM, Del Piero etter å ha brent en 100%-sjanse til å sikre seieren i finalen mot Frankrike i 2000, Totti etter den… uheldige episoden med Christian Poulsen fire år senere.

Det finnes altså nok av fellestrekk mellom de to legendene, og for mange vil nok den eneste forskjellen på Totti og Del Piero være nettopp draktfargen. Men forskjellen på de to stikker dypere enn som så.

Som så mye annet i Italia, er geografi i seg selv en avgjørende faktor. I likhet med Antonio Conte og Gianluigi Buffon, de to andre store Juventus-symbolene fra de siste 20 årene, er ikke Del Piero fra Torino. Faktisk er ingen av de tre engang fra regionen Piemonte: Buffon er født i Toscana, Conte i Lecce og Del Piero i Veneto. Tre klubbkapteiner på rad hvorav ingen er fra byen klubben representerer ville vært utenkelig i Roma, men er et godt eksempel på Juventus’ mål om å være en klubb som representerer hele landet. Det er ikke uten grunn at et av klubbens kallenavn er La Fidanzata dell’Italia, Italias Kjæreste.

Del Piero selv var på mange måter en perfekt representant for Stilo Juve, idealet om hvordan Juventus skulle skille seg fra rivalene i Milano og Roma. Del Piero har alltid vært like veltalende og høflig utenfor banen som han var elegant og nådeløs på den, og rollen som Serie As svigermors drøm har han gitt videre til sin arvtaker som kaptein i Juventus. Det er noe nesten adelig og høykulturelt over den kosmopolitiske Del Piero, og det er lett å forstå hvorfor Gianni Agnelli ga han tilnavnet Pinturicchio (Den lille maleren), etter Renessanse-kunstneren med samme kallenavn. Da Juventus ble sendt ned i Serie B i kjølvannet av Calciopoli-skandalen, var Del Piero blant de første som bekreftet at det ikke var snakk om å melde overgang til en annen klubb, og gjorde det med følgende ord: «En ekte kavaler forlater aldri sin dame». En smule glatt, kan man kanskje si, men utvilsomt helt i tråd med hva man forventet av en gentleman som Del Piero.

Da Agnellis barnebarn og senere etterfølger som Juventus-president, Andrea, på utakknemlig vis annonserte at Del Piero var ferdig i klubben midtveis gjennom 2012-sesongen, tok kapteinen det med en ro og verdighet man sjelden ser i dagens fotball. Del Piero har blitt stående som selve kroneksemplet på den sør-europeiske gullgutten, gjennomført profesjonell, ydmyk og underdanig. En gentleman på og av banen. Og så har vi Francesco Totti.

Om Del Piero er lavmælt og veloppdratt, er Totti romersk gateprat, tjukk dialekt og rufsete humor. Der Del Piero er verdensvant, er Totti utpreget lokal. Del Piero, som vokste opp nærmere Kroatia enn Torino, avsluttet karrieren i Australia og India. Totti har gjentatte ganger slått fast at han er født i Roma, vil leve livet sitt i Roma og vil dø i Roma. Del Piero var for det meste en balansert og nesten konfliktsky kaptein, Totti er stadig romersk temperement på sitt beste og verste, rask til å hisse seg opp og alltid klar til å forsvare en lagkamerat. Om Del Piero er Renessansens verdighet og eleganse, er Totti like tidløs romersk som byen han er født og oppvokst i: uhøytidelig, lidenskapelig og konfronterende.

Enhver objektiv sammenligning av de to er til en viss grad umulig. Totti står med flest individuelle utmerkelser, rekorder og mål, Del Piero med flest trofeer. Felles for de begge er at de skriver seg inn i hver sin klubbs kanskje viktigste tradisjon og varemerke: Del Piero, i likhet med Conte og Buffon, var den eksepsjonelt dyktige spilleren utenbys fra som ble rekruttert inn i suksess-maskinen i Piemonte. I motsetning til Del Piero, som innfant seg med en forholdsvis uhøytidelig avskjed fra klubben han elsket, har Totti kjempet med nebb og klør for å avslutte karrieren i den eneste klubben han noensinne har villet representere.

Totti på sin side, er en av de som motsatte seg denne tradisjonen. Fenomenet som, i likhet med spillere som Bruno Conti og Giuseppe Giannini, nektet å forlate fødebyen for de mektigere klubbene i nord. I norske øyne kan kanskje dette fokuset på lokal tilhørighet og geografisk plassering virke overdreven, men i Italia, som har vært en samlet nasjon i under 150 år, blir disse tingene fremdeles tillagt stor betydning. Et Juventus som har gjort det til en tradisjon å hente inn talenter som vokser fram i andre byer har gjort seg elsket over hele Italia (selv om familien Agnelli, som i lang tid var en garantist for arbeidsplasser i sør-Italia med sine FIAT-fabrikker, også skal ha sin del av æren).

Men klubben har også gjort seg hatet av de som nekter å gi slipp på håpet om å kunne utfordre hegemoniet til giganten i nord. For hver Baggio og Pjanic som blir absorbert inn i maskineriet til Juventus, vokser stjernen til de som nekter å gi etter for kallet. Totti oppsummerte selv denne tendensen i et intervju, der han uttalte at kritikerne hans kanskje er bitre over at en såpass viktig spiller har avslått tilbudene fra nord og forblitt lojal mot Roma.

For min egen, og sikkert mange andres del, er det dette som gjør italiensk fotball så unik. Klubbtilhørigheten, lidenskapen og hatet som så ofte er tuftet på tilsynelatende irrasjonelle bagateller. Hvem som er født hvor, hvilken klubb som signerer hvem. Demonstrasjonene i Firenze da Baggio ble solgt til Juventus, den evige ping pong-matchen av fornærmende koreografier i lokaloppgjørene i Milano og Roma.

Hvem du velger i en slik setting er neppe tilfeldig. For mange vil nok suksessen i Juventus, eller den (i stor grad forhenværende) verdigheten og klassen i Milano-klubbene fortone seg som mer attraktivt enn det lidenskapelige kaoset i Roma. Vi kan analysere formasjoner og taktikk med den største objektivitet, men valget av klubb kan aldri være objektivt, like lite som et valg mellom Del Piero og Totti. Jeg kan kanskje skjønne at førstnevnte for mange fremstår som ryddigere, mer sofistikert, lettere å like. Kanskje er det også forståelig at Juventus, med sine internasjonale superstjerner og glitrende troféskap, har en større apell for folk flest enn hva Roma kan oppdrive.

Vel, det får folk flest stå for. For min del har valget alltid vært enkelt. Kanskje er det romantikeren i de av oss som sogner til de gulrøde fargene, som gjør at vi sesong etter sesong står klare til å se den romerske ulven legge ut på en jakt vi innerst inne vet er forgjeves. Romas kamp mot overmakten har aldri vært enkel, glamorøs eller særlig fruktbar målt i antall trofeer. Antallet nedturer overstiger oppturene, og det med god margin. Til gjengjeld er de lyspunktene hvor underdog’en endelig feller en av sine større og mektigere rivaler, mer enn verdt den ofte utakknemlige kampen i forkant.

Totti har, mer enn noen annen spiller i min levetid, representert den kampen. Det er derfor jeg valgte Totti over Del Piero, og Roma over alle andre.

Når Francesco Totti legger opp neste sommer er en æra over i italiensk fotball. I 20 år var Serie A dominert av klubber ledet av sine kanskje største kapteiner noensinne: keiserlige Maldini og maskinen Zanetti i Milan og Inter. Kunstneren Del Piero i Juventus, og gladiatoren Totti i Roma. Nå er bare gladiatoren igjen. Uansett klubbtilhørighet, uansett rivalisering, hat og bitterhet, tror jeg vi alle kan enes om at perioder som dette tilhører sjeldenhetene.

Nå gjenstår bare å nyte siste kapittel.