Kor e alle helter hen? – En hyllest til mannen blant menn

Det er sjelden man hører på Jan Eggum på disse kanter, men akkurat i kveld passer det bedre enn noe annet. Nok en helt har takket av, Damiano Tommasi. Som om det ikke skulle være nok at Marco Delvecchio etter all sannsynlighet legger opp denne uken, så mister vi en til, om ikke fra fotballen så i hvert fall fra vår klubb. Jeg skal prøve å ikke få dette til å føles som en bisettelse, men sannheten er at det er noe i meg som blir borte nå som Tommasi forsvinner.

Året var 2001. Datoen var 17. juni. På vår halvdel, Damiano Tommasi og hans menn. På motstanderens halvdel, Parma og scudettoen nitti minutter unna. Jeg glemmer ikke den dagen da 80.000 mennesker bevitnet at 18 års ventetid var over. Roma vinner 3-1, og om ikke Damiano Tommasi var den største helten denne dagen, så tok han steget inn i den helligste delen av mitt hjerte den dagen. Med spillere som Damiano Tommasi, Aldair, Francesco Totti og Batistuta kunne man jo ikke unngå å vinne noe. Nå er det Tommasi framfor noen som skal hedres, framfor noen. Faktum er allikevel at når Tommasi nå sier farvel, så er det kun to helter fra dette laget igjen.

Jeg har mest av alt gruet meg til denne dagen, på en annen måte er det fint å få tatt skikkelig farvel med en stor mann. Det at en av mine absolutte helter og favoritter forlater meg og alle oss andre, er det tristeste jeg kommer på akkurat nå. Det å få hedre denne mannen på en skikkelig måte derimot, det har jeg sett fram til. Allikevel føles det så trist, som om Roma har mistet noe av sjelen, noe av grunnlaget for min sympati for klubben.

Etter scudettoen har Tommasi fortsatt storspillet, senest i fjorårets sesong. Det er sjelden jeg har hoppet så høyt over bordene som når Tommasi satte inn 1-0 mot Fiorentina i fjor. Det var en glede som vanskelig kunne beskrives, ettersom man trodde karrieren var over etter beinbruddet og den utløpende kontrakten i 04/05 sesongen. Før dette har jeg jublet og gråt med Tommasi. Alt fra hans gledestunder som general på midtbanen for Roma, til hans feilaktige annullerte mål mot Sør Korea i VM 2002. På en måte er jeg takknemlig for at Damiano fikk en skikkelig sesong i Roma trøyen før han sa farvel. Men nå er det altså slutt.

Damiano, jeg tror jeg sier det på vegne av oss alle på denne siden når jeg sier at du går inn i historien som en av de største spillerne i Romas historie, både på og utenfor banen. Måten du har representert klubben, i tunge og gode tider, både på og utenfor banen, vil klubben og deres fans måtte være deg evig takknemlig. Du har gjort en manns jobb, og reiser med så mye ære og respekt at selveste Aldair i mine øyne blir nødt til å gå av tronen.

Jeg takker Damiano Tommasi for ti fantastiske år i klubben, og ønsker han lykke til videre i det han nå måtte finne på. Vær sikker på at jeg vil følge med på hva du bedriver i framtiden. Damiano Tommasi, mannen med det største hjertet av dem alle, og det hjertet banker for Roma.

En tåre felles for vår store helt. Takk Damiano Tommasi. Takk for alt.