12 poeng, 10-2 i målforskjell og tabelltopp etter 5 kamper vitner om en god start på sesongen. Enkelte prøver nå å dytte favorittstempelet fra Milano til Roma, noe som ikke er helt uforståelig med tanke på de to Milano-lagenes noe famlende innledning. Rosella Sensi er på sin side mest opptatt av å kalle det «en god start», men så må det vel til gjengjeld være lov å si at det har vært en meget god start! Vi prøver å oppsummere sesonginnledningen i det laget får en etterlengtet pause.

Fasiten etter syv kamper, to av dem i Champions League, er 5 seire og 2 tap. Tapene kom mot knallhard motstand, først Inter og så Valencia. Det er på mange måter en trøst at vi tapte mot så gode lag når vi først skulle tape, men samtidig er det en grunn til bekymring. Mange vil hevde at det er nettopp slike kamper som gir det riktige bildet på styrkeforholdet. Mange vil videre hevde at Roma har hatt en enkel start på sesongen, men da er det jo litt pussig at Milan ikke klarte å slå verken Siena eller Livorno, to av lagene som visst nok skal være av den enklere sorten. Roma vant som kjent mot begge. Det har seg enkelt og greit slik at Roma har åpnet sesongen veldig godt. Bedre enn noen andre i Serie A.

Til tross for få baklengsmål har den lavmælte kritikken vært rettet mot forsvaret. Det har tidvis vært litt usikkerhet i den bakre rekke og Doni får som vanlig stor del av skylden for det meste. Han kan være morsom å se på, men mer enn ofte framprovoserer han bare ujevn hjerterytme. Dessuten er han kanskje den fremste eksponenten for TV-redninger på den nordlige halvkule og det er vel også derfor det er så utrolig lett å skylde på ham, selv om det ikke nødvendigvis er berettiget. For når fakta legges på bordet, så har vi ikke sluppet inn et eneste mål så langt denne sesongen som Doni ene og alene kan lastes for. Til stor forskjell fra Chivu. Midtstoppereleganten har levert langt under sitt vanlige nivå og må ta på seg skylden for flere av målene vi har sluppet inn, spesielt vinnermålet på Mestalla. Mexes har på sin side vært bunnsolid med ett stort unntak: Inter.

Mange var kritisk, inkludert undertegnede, da Max Tonetto seilte opp som førstevalget på venstrebacken. Alle vet at Max Tonetto er en bra mann å ha på kanten (spesielt undertegnede som lenge har hatt sansen for Mad Max), men få forventet at han skulle dominere flanken så sterkt som han har gjort i begynnelsen av sin Roma-karriere. Mad Max kommer til stadighet opp langs kanten for å legge innlegg, noe som har vist seg å være et viktig angrepsvåpen. Det førte til mål i Valencia og det førte til mål mot Empoli, for å nevne et par eksempler. Defensivt har han konsekvent vært godt plassert og meget resolutt. Den andre store, positive overraskelsen i forsvaret er Matteo Ferrari. Han har gjennomført en aldri så liten renaissance og er nå tilbake til det solide nivået han holdt i Parma. Han er ikke minst langt mer selvsikker enn det vi dessverre ble vant til fra det holdet.

På midtbanen har Pizarro og De Rossi funnet tonen. De Rossi har inntatt marken foran midtstopperparet og har forsvart de med stor stil. I tillegg har han vist seg frem med gode pasninger og fantastiske skudd. Litt foran i banen ligger Pizarro, som muligens har vært den aller viktigste spilleren i innledningen. Den mest treffsikre kritikken som har blitt reist mot Roma de siste 4-5 årene har vært lagets udyktighet i Tottis fravær. Nå har riktignok ikke Totti vært borte, men vi kan vel heller ikke si at han virkelig har vært tilstede heller. Formsvikten skulle normalt bety at Roma sliter med kreativiteten, men Pizarro har heldigvis gjort problemet mye mindre synbart. Han dikterer tempoet, slår pasninger på fot og i rom og gjør egentlig nøyaktig hva han vil. Pizarro har tilført en ro og klasse som Romas midtbane ikke har hatt siden Giannini, selvfølgelig uten videre sammenligning.

Offensivt er veldig mye ved det vanlige: det angripes i flokk. Det ser ofte ut som en spontanreaksjon når Perrotta kommer løpende og «tilfeldigvis» får ballen, men det er langt mer planlagt enn som så, spesielt når man ser hvordan målene scores. Målene kommer som regel ut av et fortreffelig samsvar mellom løp og pasning. Veldig ofte har løpene kommet fra Tonetto og Perrotta. De forløsende pasningene har kommet fra flere hold, men ikke overraskende er det Totti og Pizarro som er spesielt toneangivende på dette området. Taddei og Mancini åpnet sesongen veldig godt, men begge ble skadet henholdsvis før og under kampen mot Inter. Mangelen på vinger må ta en stor del av skylden for den anemiske innsatsen mot Inter, men problemene vedvarte ikke selv om Taddei og Mancini fortsatt ikke er tilbake fra skadene. Riktignok var fraværet av vinger tydelig på Mestalla, men ellers har problemene blitt løst på ulike måter, gjennom Perrotta, Aquilani, Cassetti eller Rosi. Sistnevnte scoret for øvrig, i likhet med Okaka, sitt første mål i Serie A for noen uker siden.

Det råder optimisme etter en slik start på sesongen. Montella er tilbake i form, Totti nærmer seg sakte men sikkert (muligens i akkord med hårlengden) og laget har fortsattt mye å gå på. Kvalitetsspillere som Chivu og Perrotta har enda ikke stått i full blomst og skadeproblemene er i ferd med å bli bragt under kontroll. Utfordringen blir nå å fortsette der laget slapp. Med nesten to uker til neste kamp forventes det at førstevalgene på vingene er klare igjen. Det er overhodet ingen tvil om at Taddei og Mancini tilfører noe som ingen andre i laget kan. Chivu og Mexes skal etter sigende også bli klar til neste kamp. Dessuten venter fortsatt Mirko Vucinic på sin debut for Roma og når han tiltrer full trening allerede denne uken, er det grunn til å håpe at Spalletti virkelig har spillere å velge mellom i fortsettelsen. Det er bare å vente å se hvor gode vi blir i forhold til Milan og Inter. Uansett har sesonginnledningen gitt oss grunn til å tro at dette kan bli en god sesong for Roma.