Gutten fra San Giovanni

Drosjene i Roma er hvite. Transporten i de sorte bilene er dyrere enn i de hvite. Min ferd fra Leonardo da Vinci-flyplassen gikk i en sort en. Men la det fare. Sjåføren har kjørt rundt i Romas gater i 40 år. Han ligner litt på skuespilleren Philippe Noiret, han som spiller den godhjertede Alfredo i filmdiamanten Cinema Paradiso. Vi kjører gjennom historien. Jeg får se kirken som sjåføren sogner til. Han korser seg og forteller meg hvor vakker hans kirke er. Resultatene til fotballklubben Roma bekymrer, naturligvis, men Francesco Totti er fortsatt Den store sønnen.

Året var 2012. Jeg var i Den evige stad for å kommentere Coppa Italia-finalen, der Napoli slo Contes Juve 2-0. Da jeg kom tilbake fra Stadio Olimpico, hadde jeg Spansketrappen for meg selv i det milde mairegnet. Linjene over skrev jeg da jeg kom hjem. Har ikke brukt dem før nå. Jeg pusser støvet av dem for Kapteinens skyld.

Det meste er allerede skrevet om den makeløse Francesco Totti. Il Re di Roma. Er Pupone. Il Gladiatore. Il Capitano. Hans fotballhistorie er unik. Han er en av tidenes største klubbspillere. En utdøende sort. Spilleren Totti er for meg en av de mest genuine fotballspillere jeg har sett. Totti og ballen er like naturlige sammen som Springsteen og gitaren.

«Well I got this guitar and I learned how to make it talk», synger The Boss i låta Thunder Road. Veien til Totti har til tider vært kronglete, men ballen har hele tiden ledet han mot lyset. Fordi han tidlig lærte seg å få den til å snakke. Jeg er faktisk en av dem som brukte tid på å forstå Totti. I en lang periode syntes jeg han lignet mer en Er Pupone enn Il Re di Roma, for å si det sånn. Jeg slet med å akseptere det jeg opplevde som usympatiske stjernenykker (spyttklyser, grisetaklinger og generelle ufinheter kan nevnes), og hadde egentlig ikke den store sansen, selv om jeg aldri har vært i tvil om hans gudbenådede fotballferdigheter. Så fikk jeg altså den gylne muligheten til å kommentere Francesco Totti, mange år senere. På tampen av karrieren hans.

Jeg har fulgt han på en helt annen måte de siste årene. Kommet tettere på legenden. Jeg har latt meg imponere. Måten han har taklet heltedyrkelsen på, er rett ut sagt formidabel. Han er en Cæsar i vår tid. En fotballgud. At det ikke har kommet flere spyttklyser, verre grisetaklinger, mer hovenhet og at privatlivet ikke har bydd på flere skandaler, er litt av en prestasjon. Jeg tror jeg vet hvordan han har klart det.

I mai i fjor skulle jeg kommentere Juventus-Carpi. Jeg var litt tidlig ute, og fikk med meg store deler av Genoa-Roma, som hadde begynt tidligere på kvelden. Egentlig skulle jeg lese igjennom notatene mine og forberede det siste til Juve-kampen, men fra det 59. minutt, da Totti kom inn, ble jeg sittende med blikket stivt mot skjermen med Roma-kampen. Roma lå på dette tidspunktet under 2-1 og stanget mot et hardtarbeidende og vrient hjemmelag på Luigi Ferraris. Som alltid var det som om magneten ble aktivert i ballen med en gang. Alt gikk innom, bortom, gjennom Totti. Så får Roma et frispark på hjørnet av 16-meteren, ca. 20 meter fra mål, til venstre. Nr. 10 gjør seg klar. Hjertevenn Daniele De Rossi dytter ballen til siden. 77 minutter er spilt. Ja, dere kjenner utfallet: Kapteinen fyrer av et prosjektil så utsøkt og presist at jeg bare blir sittende å måpe. For en scoring. For en inspirasjon. Og for en kapasitet. Rollen til Totti på dette tidspunktet var omgjort til supersub, men selv da betydde han alt. Selv da, 39 år gammel, på karrierens absolutte oppløpsside. Roma snudde kampen og El Shaarawy satte inn seiersmålet.

I kampene før og etter denne både scoret Totti og var nest sist på mye for Roma. Da slo det meg hvilken naturkraft vi har med å gjøre. Jeg ble med ett enda mer takknemlig for Tottis bidrag til fotballhistorien. For meg måtte det en ordinær mandagskveld i mai 2016 til for virkelig å forstå hvor ekstraordinær Totti er.

Nå er snart tiden inne for å sette punktum. En gest som er blitt mange store til del når de legger opp, er at draktnummeret fredes og ikke lenger er i bruk. En gang hadde Totti en plakat på veggen på gutterommet i San Giovanni. Den var av Giuseppe Giannini. Romas Il Principe med nummer 10 på ryggen. Han som fikk guttungen Francesco Totti til å drømme om fotballeventyret. Som tente gnisten og håpet – om at Francesco en dag selv skulle bære trøye nummer 10, og være regent på Stadio Olimpico. Slik må det fortsette å være. Trøye nummer 10 må ikke henge på en vegg og støve ned. Trøye nr. 10 må fortsette å være selve drømmen om Roma. Den som tenner håpet og gnisten. Selv om det aldri vil komme en ny Totti, vil det alltid kunne komme en ny nr. 10 – og ingen kan få romanisti til å drømme som Francesco Totti.

Han er ikke bare fra en annen tid. Han er tidløs.

Akkurat som den vakre kirken til sjåføren som kjørte meg fra Leonardo Da Vinci-flyplassen. Resultatene til fotballklubben Roma vil fortsette å bekymre Romas folk. Francesco Totti vil fortsatt være Den store sønnen. Han har aldri glemt hvor han kommer fra. I det ligger den virkelige storheten til Totti. Jeg tror nærheten til oppveksten, til familie og venner og til Den evige stad, har vært ankerfestet som har gitt Totti stabilitet og ro når det har blåst som verst. Slik har han klart det. I alt dette ligger også selve grunnlaget for at han er blitt den ubestridte Il Re di Roma.

Dypest sett er han gutten fra San Giovanni.

Han som lærte seg hvordan han kunne få ballen til å snakke.

– Rolf-Otto Eriksen

 

Rolf-Otto Eriksen har jobbet i Viasat siden 2004, og er inne i sin andre sesong som Serie A-kommentator.