Vemodig. Dette betyr slutten for «de fire store». De fire største lagene i Italia hadde hver sin helt unike bandiera med Maldini, Del Piero, Zanetti og Totti. En æra er over, en storhetstid har kommet til veis ende. Jeg er så uendelig glad for at jeg fikk oppleve disse fire. Aller mest imponert er jeg over viljestyrken til Totti som holdt ut elleve år etter han først brakk benet, så vant VM noen måneder senere. Å sitte på Olimpico og høre Carlo Zampa annonsere Totti var en helt spesiell opplevelse. Men så var han nettopp det, spesiell. Samtidig som han var en vanlig supporter som forsvant inn i det aller villeste av klubbdrømmer. Oppturer, nedturer, store triumfer og brutale nederlag. Men alltid 10 Totti som kaptein for de vakre fargene.

Hva som kommer nå vet jeg ikke, men med Tottis avskjed så forsvinner en stor del av det som har vært mitt eget fotballiv. Og der er jeg ikke alene.

Den aller første kampen jeg kommenterte var Modena-Roma. Det skjedde ingenting i kampen, ikke et skudd på mål. Kampen var like dårlig som kommentatoren var nervøs. Så smalt det, langt ut på overtid. Pang i krysset fra 30 meter. Francesco Totti. Det ble starten på et slags forhold som strakk seg over elleve år. Jeg hadde æren av å kommentere Roma eksakt 100 kamper og 37 ganger kunne jeg stolt skrike ut at Totti var målscorer. Som den volleyen mot Sampdoria. Som den chippen mot Inter. Som alle de andre scoringene.

– Per-Jarle Heggelund

[youtube height=»HEIGHT» width=»WIDTH»]PLACE_LINK_HERE[/youtube]

 

 

Den vakreste historien av dem alle går mot slutten. Denne kampen har jeg gruet meg til i 17 år. Den aller siste. Jeg så Francesco Totti for første gang under en kamp i EM 2000. En italiensk spiller med drakt nr. 20 gikk fram for å ta et straffespark under semifinalen mot Nederland. Han chippet ballen i mål bak Edwin van der Sar. Jeg var betatt. Den dagen fikk jeg meg en ny favorittspiller, og han har vært det siden. Min helt. Siden den gang har jeg fulgt Totti og Roma gjennom (noen) oppturer og (dessverre noen flere) nedturer. Det har vært så mange magiske øyeblikk. Så mange magiske touch. Mål. Alle chippene. Flikkene. Øyeblikk man aldri glemmer. Søndag 19. februar i år satt jeg på Stadio Olimpico. Dette var min siste sjanse til å se han. Ti minutter før slutt kom han inn og Olimpico ga meg en gåsehud jeg aldri har vært i nærheten av å oppleve. Han rakk å servere Radja en målgivende og Roma slo Torino 4-1. Den dagen kommer jeg aldri til å glemme.
Grazie capitano. Mio capitano.

 – Espen Høybakken

[youtube height=»HEIGHT» width=»WIDTH»]PLACE_LINK_HERE[/youtube]

 

Jeg var 12 år gammel og bodde i verdens vakreste by, Roma. Denne dagen, 17. juni 2001, var ulik alle andre dager jeg har opplevd i Den evige stad og ulik alle andre dager jeg har opplevd som fotballsupporter med et hjerte som banker giallorosso. Morgenen startet som alltid med frokost hos Massimo, baristaen i den lokale baren. Jeg var fylt med stor optimisme, en optimisme som ble forsterket da jeg iakttok veggmaleriet til Massimo: Il Bimbo d’Oro i all sin prakt. Dette kom til å gå bra, lo scudetto skulle endelig sikres. Og jeg skulle være der, på Stadio Olimpico, sammen med 75 000 andre romanisti. Da Vincent Candela 18 minutter inn i kampen sendte ballen fem-og-førti til en stormende Francesco Totti («è sempre lui»), som på første touch knuste ballen i venstre kryss bak en ung Gianluigi Buffon, eksploderte stadion. Den 24-år gamle kapteinen hadde ledet laget gjennom en forrykende sesong. Nå skulle byen endelig males i rødt og gult (for første gang siden 1982–83-sesongen). Er Pupone hadde lagt fundamentet og malt det første strøket i 3-1 seieren.

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Totti vil for alltid forbli min store fotballhelt og Il Re di Roma. Fotball blir aldri det samme uten. Grazie per tutto, Capitano!

– Helge Jensehaugen

[youtube height=»HEIGHT» width=»WIDTH»]PLACE_LINK_HERE[/youtube]

 

Mitt favoritt-minne fra Tottis karriere er chippen mot Inter. For der viser han klasse, ro og eleganse. Det er, rett og slett, en av de deiligste scoringene jeg har sett. Om tatoveringen: Han er jo favorittspilleren min, og det har han alltid vært. Så jeg tok den fordi han er mitt store forbilde.

 – Herman Stengel

 

Det er svært vanskelig å velge ut kun ett minne fra Tottis karriere i Roma og på landslaget. Men det som skiller seg ut for meg er Derby della Capitale i mars 2002. Dette var sesongen etter at Roma tok serietittelen, mens Lazio vant året før. Roma var for en gangs skyld fotballhovedstaden i Italia, med Totti og Alessandro Nesta på toppen av sine karrierer. De to kanskje største italienske stjernene på denne tiden opp mot hverandre i et byderby. Denne kvelden ble Nesta tatt av ved pause med en speidende Sir Alex Ferguson på tribunen, mens Totti spilte ut hele sitt register med sin teknikk, overblikk og spilleforståelse. Totti hadde en av sine beste kamper noensinne i 5-1 seieren. Vincenzo Montella scoret fire, med god assistanse.

Kveldens høydepunkt, punktum og definitive knockout kom med en klassisk chip fra Totti over Angelo Peruzzi. Det som gjorde målet enda mer spesielt var feiringen der Totti viste fram t-skjorten med teksten «6 Unica» (du er den eneste). En herlig gest jeg som Roma-supporter aldri vil glemme.

– Håkon Boye Bergum

[youtube height=»HEIGHT» width=»WIDTH»]PLACE_LINK_HERE[/youtube]

 

Mitt beste minnet av Totti var min første kamp jeg så av han og Roma på Stadio Olimpico, Roma 3-1 Udinese i 2006/07-sesongen. Dette var også min første kamp jeg hadde vært på av noe som helst lag utenfor Norge. På dette tidspunktet hadde jeg ikke altfor mye kjennskap om laget Roma eller spillerne. Lite visste jeg at jeg skulle bli vitne til en av verdens mest vidunderlige fotballspillere. Når ”Il Bimbo d´Oro, Il Capitano, Numero Dieci. FRANCESCO TOTTI!” brølte utover stadion merket jeg at alt som kunne reise seg på kroppen, reiste seg. Jeg som trodde Erik ”Myggen” Mykland hadde teknikk måtte tenke et par ganger om igjen. Totti var noe for seg selv. Touchen, overblikket og finessen. Han var komplett. Han var elegant. Jeg elsket han. Akkurat da visste undertegnede at han hadde en ny favorittspiller. Han het Fransisco Totti. Han er kongen av Roma.

 – Petter K.

[youtube height=»HEIGHT» width=»WIDTH»]PLACE_LINK_HERE[/youtube]

 

I mai i fjor skulle jeg kommentere Juve – Carpi. Jeg var litt tidlig ute, og fikk med meg store deler av Genoa – Roma, som hadde begynt tidligere på kvelden. Egentlig skulle jeg lese igjennom notatene mine og forberede det siste til Juve-kampen, men fra det 59. minutt, da Totti kom inn, ble jeg sittende med blikket stivt mot skjermen med Roma-kampen. Roma lå på dette tidspunktet under 2-1 og stanget mot et hardtarbeidende og vrient hjemmelag på Luigi Ferraris. Som alltid var det som om magneten ble aktivert i ballen med en gang. Alt gikk innom, bortom, gjennom Totti. Så får Roma et frispark på hjørnet av 16-meteren, ca. 20 meter fra mål, til venstre. Nr. 10 gjør seg klar. Hjertevenn Daniele De Rossi dytter ballen til siden. 77 minutter er spilt. Ja, dere kjenner utfallet: Kapteinen fyrer av et prosjektil så utsøkt og presist at jeg bare blir sittende å måpe. For en scoring. For en inspirasjon. Og for en kapasitet.

Rollen til Totti på dette tidspunktet var omgjort til supersub, men selv da betydde han alt. Selv da, 39 år gammel, på karrierens absolutte oppløpsside. Roma snudde kampen og El Shaarawy satte inn seiersmålet. I kampene før og etter denne både scoret Totti og var nest sist på mye for Roma. Da slo det meg hvilken naturkraft vi har med å gjøre. Jeg ble med ett enda mer takknemlig for Tottis bidrag til fotballhistorien. For meg måtte det en ordinær mandagskveld i mai 2016 til for virkelig å forstå hvor ekstraordinær Totti er.

– Rolf-Otto Eriksen

 

[youtube height=»HEIGHT» width=»WIDTH»]PLACE_LINK_HERE[/youtube]

EM 2000. Jeg var 10 år og hadde ingen favorittlag i mesterskapet, men så fikk jeg se verdens kuleste straffespark. Hvem var dette? Totti? Det var jo et kult navn. Interessen for denne spilleren, og etterhvert klubben han

spilte for, bare vokste med tiden.

 – Jan Ivar Ulekleiv

 

Min første kamp i Curva Sud var Roma – Lazio(merda) 11. Januar 2015. Jeg gledet meg stort, etter å ha hoppet over veggene fra Tribuna Tevere til Curva Sud. Merda la en demper på denne entusiasmen, da de ledet 0-2 til pause. Etter pause hadde dog il Re di Roma andre planer, og nettet ikke bare én men to ganger! Selfien er en saga for seg selv, men det å få stå i Curva Sud når Totti scorer 2 mål mot merda er for meg det største høydepunktet fra hans karriere. C’e Solo Un Capitano! Grazie Mille, Francesco!

– Espen Trondsen

 

[youtube height=»HEIGHT» width=»WIDTH»]PLACE_LINK_HERE[/youtube]

 

 

Det verste med at Francesco Totti nå gir seg som Roma-spiller, er at man vet at man skal våkne mandag morgen uten å vite hva man våkner til. Som Romanista vil nemlig verden være et fundamentalt forandret sted. Etablerte sannheter vil stå for fall, og i enkelte øyeblikk vil man helt sikkert sette spørsmålstegn ved hvorvidt det er noe vits i å se en eneste fotballkamp igjen. Men vi får la den eksistensielle angsten ligge til den nå nært forestående blåmandagen. Nå er det tid for å feire; feire at vi har fått oppleve Francesco Totti i så mange år, den beste og største klubbspilleren den moderne fotballen har fått gleden av å hvile sine øyne på. Han var en kunstner til det siste, en visjonær, en spiller hvis kjærlighet til spillet og lojalitet til klubb og familie kom foran alt. Så takk, Francesco, for at du ga oss dødelige innsyn i din gudommelige fotballkraft her på jorden. Vi er knappest verdige. Så gjenstår det å se da, i hvilken form han gjenoppstår.

– Hans-Martin Roer

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har vært innom lobbene mot Inter og Lazio, Scudetto-målet mot Parma, samspillet med Cassano, 4-0-nedsablingen av Juventus, volleyen mot Sampdoria og andre øyeblikk som gjerne har vært viktigere enn vakre, men konklusjonen er at jeg ikke er i stand til å trekke frem ett øyeblikk som overgår alle andre. I sum har de formet historien om tidenes største Roma-spiller, en unik legende det nesten er umulig å ta avskjed med. En spiller som har gitt meg 20 år med store gleder, selv om kvaliteten på laget ikke alltid har vært på samme nivå. I denne gryten av store øyeblikk er det derimot lettere å trekke frem et utenomsportslig øyeblikk jeg fortsatt blir glad av å tenke på: den gangen John Arne Riise fikk en (halv?)-naken Totti til å posere med Roma Club Norvegias flagg i boblebadet på Trigoria…

– Thomas Høy