Di Francescos første år: Høye topper og jevne daler

Da Monchi bestemte seg for at Eusebio Di Francesco skulle ta over Roma-roret etter avgåtte Luciano Spalletti, ble avgjørelsen møtt med forsiktig optimisme. Di Francesco, som var en del Romas Scudetto-vinnende lag i 2001, hadde, på fem år (med et kort avbrekk vinteren 2014), ledet lille Sassuolo fra Serie B til en 6. plass i Serie A, foran klubber som AC Milan og Lazio.

 

De største skeptikerne var først og fremst bekymret for at Di Francesco i for stor grad skulle emulere sin store trenerinspirasjon Zdenek Zeman; hyperoffensiv fotball designet for å underholde og begeistre, men ikke for å samle troféer. Om det er noen forståsegpåere som etter endt sesong bør spise sine hatter, så er det vel nettopp disse.

Mager målproduksjon

Det som er enklest å huske fra Eusebio Di Francescos første sesong som sjef i Roma, er festene. I London, i Napoli, i Firenze og ikke minst mirakelet mot Barcelona. Men når euforien har lagt seg etter disse og man tar et edruelig tilbakeblikk på sesongen som har gått, må man samtidig konkludere med at hverdagen har vært forholdsvis grå. Og akkurat dét skriker ikke Zdenek Zeman.

 

Roma noterte seg for 61 mål i Serie A denne sesongen, klart svakest blant de fem beste lagene. Til sammenligning dyttet byrival Lazio inn aller flest med sine 89. Til overraskelse for de aller, aller fleste, fikk Di Francesco på plass et solid defensivt fundament mer eller mindre fra dag én, før den varslede festoffensiven viste seg. Han ble uten tvil hjulpet av Guds enbårne sønn, Allison Ramses Becker, som stod opp fra benkedøden for å frelse sine lagkamerater for deres defensive synder. Men Allison eller ei, kun Juventus slapp inn færre mål enn Roma denne sesongen, og sammenlignet med fjoråret måtte Romas sisteskanser hente lærkula ut av nettet ved ti færre anledninger.

Offensiv stampe

Men hva skjedde så med den offensive gladfotballen EDF prediker? Fjorårets Roma-utgave, ledet av Luciano Spalletti, bøyde ballen i garnet hele 90 ganger, mens Zeman-kopien Di Francesco kan slå i bordet med, sammenlignet sett, stusselige 61 nettkjenninger.

 

Roma gikk målløse av banen ti ganger i løpet av sesongen (alle turneringer). Ved hele 19 anledninger nøyde giallorossi seg med ett, og ved ti anledninger holdt dette til seier. Og si at det tidvis har kladdet offensivt for Roma denne sesongen er dermed ingen overdrivelse.

 

Om vi igjen vender oss mot expected goals (xG), en matrise som måler kvaliteten på sjansene lag produserer og utarbeider et tall over hvor mange mål laget normalt sett burde ha levert, er Roma det eneste av topp seks lagene som har færre mål i det virkelige liv enn i det matematiske. Skjønt, store forskjellen er det ikke: I følge xG burde Roma hatt drøye 65 mål snarere enn 61 etter 38 runder med ball. Og til tross for at statistikken peker på en sesong jevnt under pari effektivitetsmessig, viser den samme modellen at Allison slapp inn ti færre mål enn han normalt sett burde, sjansene i mot tatt i betraktning. Det sier også en hel del om hvilken eventyrlig sesong brasilianeren har hatt.

 

Eusebio Di Francesco anerkjenner selv etter sesongslutt at laget hans har vært langt fra skarpe nok foran mål: ”Vi har det nest beste forsvaret i ligaen, men vi er nødt til å forbedre oss foran mål. Vi er for langt unna lagene som havnet over oss. Vi har skapt mange sjanser denne sesongen, men er nødt til å utnytte de bedre.”

Frustrert: Di Francesco var tidvis frustrert over sine gutters mangel på fremdrift, som da mikrofonene under en hjemmekamp plukket opp: «Spill ballen fremover, ikke på tvers hele j*vla tida!»

I mange kamper denne sesongen, selv i en del av de som resulterte i tre poeng, har Roma rett og slett ikke greid å etterleve bestillingen til sin trener. I det Coaches’ Voice skriver Di Francesco om sin spillestil: ”Jeg liker ikke ufruktbar ballbesittelse. Ballbesittelse som et mål i seg selv. Jeg vil ikke ligge dypt og vente på motstanderen, jeg vil ut der og ta dem. Det kan man ikke alltid gjøre, men det er idéen.”

 

Sjeldent har det vist seg vanskeligere for Roma å gjøre dette enn i kamper der motstanderen har gjort nettopp det EDF ikke vil se hans egne gutter gjøre: Ligge bakpå og absorbere presset. Oppgjørene hjemme på Olimpico mot Crotone, Bologna, Cagliari, Sassuolo og Qarabag endte med pene 13 poeng, men med bare fem scorede mål var marginen for seier minimal. Mot hakket bedre lag med nær lignende tilnærming ble det tyngre: Roma tapte på hjemmebane både for Milan, Atalanta, Sampdoria og Fiorentina, samt mot Torino i Coppa Italia. I tillegg kom tap mot offensive Napoli og et ufortjent nederlag mot Inter der Roma traff treverket tre ganger.

 

En av Di Francescos største floker før neste sesong blir nettopp å finne den riktige oljen til det offensive maskineriet når bilopphuggeriet på motsatt banehalvdel er av den traurige, gammeldagse sorten. I enkelte av disse oppgjørene har han i tillegg blitt utmanøvrert taktisk, kanskje mest alarmerende av Gennaro Gattuso.

Kontroll på kontinentet

Men om hverdagen har vært grå har festene vært av det tilnærmet episke slaget. Den første festen resulterte riktignok bare i ett poeng, men Romas oppvisning på Stamford Bridge mot regjerende Premier League-mester Chelsea, var intet mindre enn imponerende. Der kom også fotballen til EDF til sin fulle rett: En ball og et lag som beveger seg raskt og synkront vertikalt i banen, med presisjon og trykk. Uten ballen gjorde Roma også en formidabel innsats og presset nærmest vertene ut av egen lekegrind. Så lite tid fikk Chelsea-spilleren med ballen, at gjestene fra Italia endte med en ballbesittelse på 58 %.

 

Returfesten ble et enda større høydepunkt, da Antonio Conte og verdensstjernene hans ble sendt hjem med tre mål og null poeng i sekken (mellom de to kampene hadde Roma dratt til seg tre 1-0 seiere, i tidvis ekstremt seige affærer). Knapt har en Roma-kamp denne sesongen åpnet mer Zeman-esque: Pedro kom alene igjennom etter 19 sek, mens Stephan El Shaarawy ga Roma ledelsen 19 sekunder senere. Etter dette fulgte en sterk 4-2 seier i Firenze, før Lazio ble slått 2-1 i sesongens første Derby della Capitale. På dette tidspunktet virket Roma å ha fått sving på sin offensive taktstokk.

Slaget i Genoa

Men to kamper senere virket det som om vinden snudde. Roma ledet 1-0 borte mot Genoa da kaptein Daniele De Rossi (som for øvrig hadde en god sesong), klappet til Gianluca Lapadula og fikk fullt forståelig marsjordre. Genoa scoret på den påfølgende straffen og lagene delte poengene. En 3-1 seier mot SPAL fulgte, før det stadig gikk tyngre: Roma karret seg til 1-0 hjemme mot Qarabag, det ble 0-0 borte mot Chievo, før Federico Fazio scoret 1-0 langt, langt inne på overtid mot Cagliari i det som hadde vært en tungrodd dag på jobben. Deretter fulgte syv kamper uten seier, hvor det blant annet ble exit fra Coppa Italia, tap for Juventus i Torino og hjemmetap for både Atalanta og Sampdoria.

 

Roma fant igjen noe av rytmen da kampprogrammet ble enklere, og svake Hellas, Benevento og Udinese ble forholdsvis greit ekspedert, mye takket være et tyrkisk vidunderbarn som plutselig ville vise verden at han kunne spille fotball. Etter at nevnte Ünder ga Roma et OK utgangspunkt før returen mot Shakthar på Olimpico, tapte Roma i en miserabel forestilling hjemme for Milan, i en kamp hvor, som tidligere nevnt, Di Francesco aldri fant trekket til å sette Gattuso sjakkmatt. Den påfølgende prestasjonen var dermed mildt sagt av den uventede sorten: Roma reiste til Napoli for Derby del Sole som klare underdogs mot Scuddetto-jagende blåtrøyer. Romas forholdsvis svake form tatt i betraktning, var det lite eller ingenting som tydet på at de skulle kunne sette kjepper i hjulene til Sarri, Hamsik, Mertens og co. Det som fulgte var en av sesongens store prestasjoner, der en dobbel fra Dzeko, sammen med scoringer fra Ünder og Perotti, sørget for at Roma vant 4-2 og tok med seg tre poeng og etterlot både Vesuvio og Camorraen i villrede.

 

Prestasjonen ble fulgt opp av to seire i ligaen mot henholdsvis Torino og Crotone, og en imponerende disiplinert forestilling hjemme mot Shakthar som resulterte i 1-0 og avansement. En kamp som viste at Roma også evnet å spille på resultat, der de ikke tok unødvendig risiko, men ventet som elleve gjedder i sivet på at den ene, store sjansen skulle melde seg. Da den gjorde det var selvfølgelig ikke storgjedda Edin Dzeko vond å be.

Historisk gresk gud

Roma trakk Barcelona i kvartfinalen i Champions League, og de fleste konstaterte vel at det ble hit, men ikke lenger. Eusebio Di Francesco skal ha for at han ikke viker fra prinsippene, selv når anledningen tilsier at man burde kaste alt man kan over bord, sette elleve mann i og rundt egen sekstenmeter, og håpe på det beste. Roma leverte en god og heltemodig offensiv kamp på Camp Nou, men med to selvmål, defensive blundere og en dommer som snøt de tilreisende for to straffespark, endte det med 1-4 og adios.

 

Trodde alle.

 

Det som fulgte en uke etter (ispedd et hjemmetap mot Fiorentina i mellomtiden) var kanskje, uten å forhåpentligvis bli historieløs, foruten de få gangene Roma har løftet store troféer, den største kvelden i klubbens historie. Mot gigantene fra Barcelona, anført av den beste spilleren som noen gang har snørt på seg et par fotballsko, tok hærfører Daniele De Rossi med sine gutter ut til det som skulle vise seg å bli en taktisk, teknisk og fysisk triumf. Roma rett og slett trakasserte Barcelona ut av stilen. Mest illustrerende for hvor tøft Roma presset katalanerne er det faktum at den mest frekvente pasningskombinasjonen den kvelden for bortelaget var fra midtstopper Pique til keeper Ter Stegen.

Legendarisk: Det finnes mange vakre bilder i og rundt Roma, men ingen av de er fullt så vakre som dette.

Roma vant 3-0 etter scoringer av Dzeko, De Rossi og Manolas. Grekerens mål og påfølgende feiring vil bli stående som en koloss i historien til AS Roma.

Taktisk triumf og høyt press harakiri

Hvordan var så dette mirakelet mulig? Heldigvis trenger vi ikke vende oss mot himmelriket for svar, det holder med å kaste et blikk mot benken. For Eusebio Di Francesco, som gjennom store deler av sesongen hadde blitt kritisert for å være altfor uvillig til å gå bort fra sin kjære 4-3-3 formasjon, satt oppe til klokken fem en morgen og hakket ut en plan. På tegnebrettet hadde han satt opp en 3-5-2 formasjon. Riktignok hadde han lagt om til dette systemet en gang i september, da det gjenstod 20 minutter av CL-oppgjøret på Olimpico mot Atletico Madrid, men fra start hadde aldri EDFs Roma forsøkt seg på det så poengbringende systemet Spalletti hadde benyttet seg av sesongen før.

 

Resultatet var et Roma-lag som var i overtall stort sett overalt på banen, og et bortelag som så mer ut som Barnsley enn Barcelona. Gjestene fra Spanias fullstendige motvilje mot å spille ballen vertikalt gjorde at Roma kunne stå samlet og høyt, og stort sett holdt Juan Jesus, som knapt er den mest begavede midtstopperen i fotballverden, Lionel Messi feilvendt.

 

Mirakelet var et faktum.

 

Men triumfen skulle vise seg å bli et tveegget sverd. For sesongens største taktiske blunder skulle komme i semifinalen på mot Liverpool på Anfield, da Di Francesco forsøkte å blåkopiere suksessoppskriften som hadde resultert i triumf mot Barcelona. Problemet var bare at Liverpool ikke var Barcelona. Liverpool var derimot det motsatte; raske og etter hvert ekstremt direkte. Det så imidlertid ut som om Roma sjokkerte vertene noe innledningsvis, og gjestene åpnet kampen best. Dessverre resulterte ikke Kolarovs langskudd, tross Karius beste forsøk på å hjelpe til, i scoring.

 

Og da Dzeko mistet ballen på vei frem i det 35. minutt, og Mohamed Salah sekunder senere bøyde den i vinkelen, var det starten på en blytung kveld. Egypteren gjorde mål ytterligere én gang før pause og ga sine tidligere lagkamerater et vanskelig, men knappest umulig, utgangspunkt før andre omgang. Roma derimot fortsatte i samme tralten; med å stå skyhøyt mot et lag som hadde Sadio Mané og nevnte Salah på hver sin kant, med å gå med begge backene, og med en midtbane som ikke var i nærheten av å henge med på Liverpools intensitet og tempo. Resultatet ble at hjemmelaget gang på gang kunne prikke baller inn bak et Roma-forsvar som da måtte kjeppjage etter raske Liverpool-kanter på vei mot mål. Først da det stod 4-0 gjorde Di Francesco endringer, tilsynelatende paralysert under kampens første time.

 

Det skulle imidlertid bli verre før det ble bedre, men med en aldri så liten sluttspurt fantes det i alle fall en bitteliten sjanse før hjemmeoppgjøret i den evige stad.

 

Planen til Di Francesco var fryktelig både i teori og praksis. Vel så bisart var hans insestens etter kampen på at det ikke var planen det var noe galt med, men det faktum at Roma tapte duellene. I pressekonferansen var han i strupen på journalistene omtrent før han hadde rukket å sette seg, i en angrep-er-det-beste-forsvar-strategi, som fungerte bedre her enn ute på banen hvor en langt mer edruelig tilnærming hadde vært på sin plass.

Ny Europa-billett i boks

Returkampen resulterte i et ærlig forsøk på å redde noe, men 4-2 holdt ikke til avansement, og dermed var Champions League-eventyret over. Men et eventyr var det, og et eventyr som har gitt Di Francesco mye mer arbeidsro enn han ville hatt dersom det hadde blitt exit i gruppespillet eller i åttendelsfinalen mot Shakthar.

 

Resten av sesongen ble et pliktløp mot mållinjen, og ettmålsseiere mot Cagliari og Sassuolo, samt uavgjort mot seriemester Juventus, var til slutt mer enn nok til å innkassere en tredjeplass og spill i Champions League også kommende sesong.

 

Sommerens hjemmelekse for Di Francesco og hans medhjelpere bør i høyeste grad være å komme nærmere en løsning på hvordan man håndterer hverdagen. Lag tilnærmer seg ikke Roma på Olimpico slik de tilnærmet seg Sassuolo på Mapei, og man trenger ikke være kjernefysiker for å forstå hvorfor Roma i Serie A 2017/18 innkasserte sju flere poeng borte enn hjemme på Olimpico. Når motstanderne har bydd til fest, har Roma stort sett greid å bli fullest. Nå gjelder det å finne ut hvordan man kan ha det gøy på hjemmefest selv når gjestene tropper opp uten en eneste edel dråpe og med det mål å tørrlegge hele byen.

 

Neste sesong må kranene åpnes også til hverdags.

 

Grazie: Da gjenstår det bare å takke for sesongen som har gått. Den har gitt oss noen store oppturer, uforglemmelige øyeblikk og noen særdeles forglemmelige øyeblikk. Fine dager, tunge dager og mange dager helt på det jevne. Og slik ruller fotballen videre, som en metafor for livet selv.