Sempre e per sempre

26. mai 2019. Stadio Olimpico

Det høljer ned i Roma. Nedbøret har vedvart hele søndagen, men når vi ankommer stadion hamrer vannmassene ned i proporsjoner som får selv værbitte nordmenn til å rynke brynene. Vi biter tenna sammen og tar plass i Distinti Sud, godt og vel halvannen time før avspark. Gradvis fylles den mektige arenaen opp, til over 62.000 mennesker er på plass for å gi en av Romas største sønner den avskjeden han fortjener.

At det også skal spilles en fotballkamp, er egentlig av minimal interesse.

Stemningen er preget av en blanding av vemod og raseri. Det har allerede blitt ropt en hel haug med ukvemsord mot de få representantene fra Romas styre som har våget å møte opp, og særlig president James Pallotta får passet sitt ettertrykkelig påskrevet. Og hvorfor skulle han ikke det, når det er andre gang på to år en romersk legende blir regelrett tvunget ut av klubben han har vært lojal mot gjennom en hel karriere? Å ha en slik spiller i laget er allerede vanvittig sjeldent i moderne fotball, å ha hatt to samtidig er intet mindre enn unikt.

Stadion er allerede dekorert fra ende til annen av bannere, trøyer og skjerf med ‘DDR16’ og motiver med De Rossis berømte feiringer, og kun kjærligheten til den avtroppende kapteinen hindrer dette fra å utagere i regelrett lynsjestemning.


FOTO - Addio De Rossi, gli striscioni all'Olimpico: "Sei stato la ...
LaPresse

Stemningen tar seg betydelig opp under oppvarmingen, når keeper Antonio Mirante kommer joggende ut og mottar dagens første runde med stående applaus. Veteranen som midtveis i sesongen måtte overta den sportslige branntomta av en 16-meter Robin Olsen etterlot seg, og viste seg å være oppgaven mer enn verdig.

Men det er når resten av laget kommer ut, anført av Daniele De Rossi selv, at taket virkelig løfter seg. Hyllesten er så enorm og intens at gåsehuden umiddelbart melder seg hos undertegnede, men hovedpersonen selv er tilsynelatende uanfektet. Det gis et anerkjennende nikk og en behersket applaus til fansen, og så er fokus 100% på å lede laget ut i oppvarming. Profesjonell til det siste, i en kamp som i og for seg ikke betyr annet enn muligheten til å avslutte med stil.

Romas verdensberømte hymne er like mektig som alltid, og mens siste refreng tordner utover den romerske kvelden, ruller Curva Sud ut sin siste koreografi til kapteinen:

Du har representert oss på banen i 18 år
Fra av i dag representerer vi deg for evig

Og, litt lenger nede,

Vi er alle DDR

Det er vi så absolutt.


LaPresse

Avspark, og kampen står i stil med drittværet. Den første halvtimen skjer det mer eller mindre ingenting annet enn Mirante varter opp med en kjemperedning mot Gervinho, og et samlet Olimpico benytter muligheten til å rette mer skyts mot klubbens forhatte president:

PEZZO DI MERDA
PALLOTTA PEZZO DI MERDA
PEZZO DI MEEEEEEEEERDA
PALLOTTA PEZZO DI MERDA

«Pezzo di merda», direkte oversatt «piece of shit». At enkelte (evt. samtlige) til stede fra Roma Club Norvegia bidrar til allsangen, er ikke utenkelig.

Det løsner endelig etter 35 minutter, og det er da også et skikkelig drittmål. Pellegrini lumper en volley i mål via en uheldig Parma-spiller, Olimpico eksploderer, og kveldens første gruppeklem med De Rossi er et faktum. Resten av omgangen er nokså innholdsløs, med ett markant unntak: Olimpico har flere ganger hyllet Ranieri i løpet av kampen, og fem minutter før pause rulles det opp en striscione (banner) dedikert til den avtroppende treneren, akkompagnert av allsang fra hele Curva Sud.

67 år gamle Ranieri, den høflige og sympatiske, nesten bestefar-lignende skikkelsen som rett og slett var altfor godhjertet for sitt eget beste i en fotballverden hvor albuene er sylspisse. Ranieri, slaktersønnen fra Testaccio som ble møtt med skepsis og hånflir når han tok over lille Leicester City, for så å lede dem til seriegull i det som ble fotballhistoriens største eventyr. Ranieri, som nå har takket ja til en lite gunstig korttidskontrakt i Roma for å styre klubben han elsker i havn etter en skakkjørt sesong.

Hyllesten fra Curva Sud oppsummerer det meste:
Mr. Ranieri
Du stilte opp når vi trengte deg som mest
Nå mottar du hyllesten fra folket ditt.


Ranieri, som tar til tårene når han ser hyllesten fra sine egne. Han er langt ifra den eneste.


Ranieri lacrime Roma-Parma, Curva Sud striscione da brividi. Foto
Sky Sport

Det blåses for pause.

9. juli 2006. Olympiastadion i Berlin

David Trezeguet smeller ballen i undersiden av tverrliggeren, og cirka 5cm skiller en perfekt straffe fra en bom som kan koste Frankrike VM-gull. Trezeguet fortviler, Buffon brøler i triumf. Finalen mellom erkefiendene Frankrike og Italia har gått til straffekonk, og etter Trezeguets miss har italienerne nå en gylden mulighet til å ta ledelsen. En 22 år gammel Daniele De Rossi tar verdens lengste gåtur fra midtsirkelen til straffemerket.

Det er hans første kamp i mesterskapet siden det gikk én kule varmt for mye i gruppespillet, og en forferdelig albue mot USAs Brian McBride sørget for fire kampers utestengelse. Siden da har De Rossi vekslet mellom å lide seg gjennom å se Italia ta seg til finalen uten å selv kunne bidra, og å motta daglige drapstrusler mot seg selv og familien.

Bommer han nå og Italia taper finalen, vil han være landets mest forhatte person i all overskuelig framtid.

Tjueto år gammel. Knapt voksen. Kvelden undertegnede ble 22, husker jeg at en vennligsinnet og betalingskraftig danske på stampuben spanderte 22 øl da han fikk med seg at det ble sunget bursdagssang. Utover det huskes det naturlig nok fint lite, men vi kan nok konkludere med at det å skulle bidra til å avgjøre en VM-finale og samtidig renvaske seg for hele fedrelandet, neppe hadde gått særlig bra. Frankrikes rutinerte keeper Fabien Barthez står klar, anspent som en buestreng.

De Rossi kliner straffesparket så kontant opp i krysset at Barthez kunne fått tilsendt en Powerpoint-analyse av hele greia to uker i forveien, og likevel vært sjanseløs. Frankrike setter sine to neste straffer, men det gjør også Italia. Gli Azzurri er verdensmestre for fjerde gang.


asrtalenti.org

Det er den unge romerens første og siste virkelig store trofé i karrieren. I etterkant ble det med to italienske cuptitler og én supercup, og man skulle tro at gullmedaljen fra VM 2006, den gjeveste man kan vinne som fotballspiller, okkuperer selve hedersplassen hjemme hos familien De Rossi. I stedet ligger den på en gravplass i Firenze. Da De Rossi ble utvist mot USA og hudflettet av hele fotball-Italia, var nemlig lagets materialforvalter Pietro Lombardi en uvurderlig støtte i de tunge dagene som fulgte. Lombardi døde i 2016, og i begravelsen tok en takknemlig De Rossi farvel ved å legge VM-medaljen i kista.

Denne vekslende dualismen mellom øyeblikk av galskap og storhet kom til syne igjen i november 2017, da De Rossi ble hyllet for å oppsøke spillerbussen til det svenske landslaget etter en amper play-off hvor Sverige satte en stopper for Italias deltagelse i VM 2018. Kampen på San Siro hadde vært preget av en ekstremt aggressiv stemning på banen og tribunen, og i etterkant oppsøkte De Rossi svenskene alene for å beklage at den svenske nasjonalsangen hadde blitt druknet ut i buing, samt ønske motstanderne lykke til i det kommende verdensmesterskapet. «Alle på bussen tenkte bare «wow, skjedde virkelig dette?» For en gentleman. En fin person og en sann kaptein», som Pontus Jansson senere oppsummerte episoden.

Én uke senere ble samme gentleman utvist og gitt to kampers karantene for å slå Genoa-spiss Gianluca Lapadula i ansiktet under en duell.


VAR Easily Spotted This Daniele De Rossi Slap
apnews.com

Episoder som disse oppsummerer på mange måter den arven Daniele De Rossi etterlater seg som fotballspiller. Det har vært brutale albuer, hodeløse taklinger i knehøyde og raserianfall på løpende bånd, og De Rossi selv er smertelig klar over at den mørke siden for ofte har overskygget det udiskutable talentet hans. Balansegangen mellom dedikert lidenskap og total overtenning har utvilsomt også sin del av æren for at De Rossi, på høyden av karrieren, var en av sin generasjons beste midtbanespillere. Det var ikke uten grunn at toppklubber fra Manchester til Milano gang på gang prøvde å lokke Romas nummer 16 med lukrative kontrakter og vanvittige overgangssummer, tilbud som gang på gang ble avslått. Å forbli lojal mot Roma og bidra til å skape et lag som kunne utfordre Europas fotballelite, var i 18 år De Rossis største og noen vil si eneste ambisjon. Prisen å betale har vært et heller skrint troféskap, og et rulleblad med episoder hvor det romerske blodet har nådd kokepunktet.

Samtidig har vi vært vitne til en verdighet og klasse utenfor banen som man sjelden ser i det virkelige liv, for ikke å snakke om den boblen av millionlønninger, altoppslukende egoisme og tunnelsyn som fotballverdenen til syvende og sist er. Hadde ikke de største øyeblikkene vært såpass store, hadde det utvilsomt vært vanskeligere å tilgi de verste.

26. mai 2019. Stadio Olimpico

Brått blåses det for avspark, og vi er tilbake i 2019. Når vi reiser oss for å følge kampen, bestemmer en gruppe på feltet bak seg for at seter er lagd for å sitte på, også på fotballkamp, og stemningen blir amper. Jeg prøver på middels italiensk å forklare den mest kjeftete gubben at det er helt uaktuelt å stirre inn i ryggen på fyren foran meg de neste 45 minuttene og derfor blir stående, men møter ikke nevneverdig forståelse. Etterhvert får jeg støtte av en gutt i starten av 20-årene som poengterer at Distinti Sud og familietribunen er to forskjellige ting, og gubben resignerer gradvis.

Verre går det i seksjonen ved siden av, der en rødhåret sinnatagg har hisset på seg en tre-fire stykker. Det utveksles gloser, ingen av dem spesielt hyggelige, og ender med at rødtoppen slenger ut en krass påstand om det vi antar er mødrene til sine nye uvenner. Med Caligula i blikket går gutta til angrep, og vaktene på Olimpico får noen hektiske minutter når hele gjengen skal adskilles og lempes ut av stadion. Smått uggent, men det kunne gått vesentlig verre. Og det hadde tross alt ikke vært en verdig avskjed med Daniele De Rossi uten et basketak eller to. I mellomtiden fortsetter kampen å være imponerende innholdsløs. Faktisk så innholdsløs at tankene nok en gang vandrer, denne gangen til et annet minne fra knapt et år tilbake i tid.

10. april 2018. Stadio Olimpico/Bergen sentrum

Handlingen foregår stadig på Stadio Olimpico, men undertegnede ligger for øyeblikket sammenkrøllet i en ball av nerver i et kollektiv på det norske vestlandet. Roma møter Barcelona i kvartfinalen av Champions League, i et returoppgjør hvor stillingen fra første kamp er rolige 4-1 til katalanerne (for ordens skyld med hjelp av et uheldig selvmål fra De Rossi). Så, alt Roma trenger å gjøre er å slå de spanske gigantene, anført av tidenes beste fotballspiller, med tre mål eller mer.

Dævelskapen begynner allerede etter 6 minutter, da Dzeko pirker inn 1-0. Et mål som gjør meg mer oppgitt enn noe annet: å se Roma bli overkjørt ute i Europa er noe man på sett og vis blir vant til, men nå tennes det forbanna håpet igjen, det samme håpet som har resultert i null trofeer og utallige skuffelser det siste tiåret. For du VET jo at den uungåelige nedturen kommer og sparker deg i mellomgulvet hvert øyeblikk, og da gjør det bare vondt verre å vite at du var naiv nok til å tro noe annet i forkant.

Likevel er det ikke til å komme unna at Roma gjør en svært god kamp, og blant de aller beste er kapteinen selv. Sjelden har Lionel Messi blitt markert så til de grader ut av et kampbilde som han blir av De Rossi i kveld. Den 35 år gamle Roma-kapteinen er rett og slett enorm der han bryter, sklitakler og dirigerer tempoet i kampen, og Barcelonas fryktede midtbane nøytraliseres fullstendig. At andre omgang starter på stillingen 1-0 er, utrolig nok, fullt fortjent. Så, 10 minutter ut i omgangen, blir Dzeko dratt overende i feltet. Straffe til Roma. 12 år etter duellen mot Barthez i VM-finalen, kan De Rossi sende Roma mot klubbens første semi-finale i Champions League noensinne. Jeg tror i fullt alvor jeg hadde byttet begge nyrene mine for å garantere et mål der og da, og er langt ifra sikker på at det ikke ville vært tilfellet også i dag. Fra Via Appia til Torgallmenningen og tilbake igjen, bes det til alt som finnes av overnaturlige krefter.

Straffesparket er ikke vanskelig å lese, og Ter Stegen får fingertuppene på ballen. Men skuddet er akkurat for hardt til å stoppe, og Roma er plutselig ett mål unna å skrive fotballhistorie. Olimpico eksploderer, De Rossi henter ballen ut av målet og jogger tilbake til midtsirkelen, og i Bergen stanger én desperat romanista hodet i veggen av frustrasjon. Det kan ikke skje. Det kan faktisk ikke skje.


corriere.it

Men det som ikke kan skje, skjer åtte minutter før slutt. Kostas Manolas stusser en corner i Ter Stegens lengste hjørne, og slutter å gi mening. De neste minuttene passerer i en sinnssvak febertåke hvor hvert minutt varer i minst en time, men klokka tikker. Utilgivelig sakte, riktignok, men den tikker. På overtid er Roma-keeper Alisson ute og roter ytterst i feltet, men Dembeles skudd på åpent mål fra 20 meter går så vidt over. To minutter senere blåses det tre ganger, og tilværelsen rakner totalt.

I frykt for å knuse absolutt alt av inventar inne på soverommet går turen ut døra, ned trappa og rett ut i bykjernen. I en blanding av spurt, brøl, manisk latter og jevnt over uforstandig oppførsel kræsjes det i et dusin fremmede, som mer eller mindre frivillig blir med på gruppeklem etter gruppeklem. En stakkars kamerat blir tvunget med ut på første og beste vannhull, og fortsettelsen går omtrent så bra som man kan forvente.

Fotballen har sjelden gitt mindre mening, men den har til gjengjeld heller aldri vært vakrere.

2019.

Brått har det gått ett år og noen uker, og på andre siden av banen står en svartkledd skikkelse og holder opp en lystavle. Nummer 16 lyser opp, og brått er den jævligste lystavla i idrettshistorien et faktum. De som ikke allerede står oppreist, reiser seg. De som ikke allerede har tatt til tårene, gjemmer ansiktet i hendene. De Rossi forlater gressmatta for siste gang som Roma-spiller, og bortsett fra et par klemmer her og der er det hele over på noen øyeblikk.

Det var, passende nok, hans kamp nummer 616 for Roma.


Antonietta Baldassarre / Insidefoto

At det skal spilles ytterligere 12 minutter av kampen fremstår helt latterlig. Parma har ingen verdens ting å spille for, og det kan umulig skje at Roma ikke viser kapteinen såpass respekt at de haler i land en seier i avskjedskampen hans. Det var tross alt det som holdt på å skje to år i forveien, da Francesco Totti takket for seg. Det lå an til stakkarslige 2-2 mot et utpreget elendig Genoa, frem til Diego Perotti dukket opp i siste sekund og sikret et seiersmål som muligens forhindret banestorming og påfølgende lynsjing av en viss klubbpresident. Laget har selvsagt lært siden den gang. Selvsagt har de det.

Men nei. Et meningsløst balltap på midtbanen ender med at Parmas eneste målfarlige spiller for dagen blir spilt gjennom, og denne gangen kan ikke Mirante hindre Gervinho i å sette ballen i lengste hjørne. Sistnevnte prøver ikke engang å feire, og ser faktisk bare brydd ut. Resignasjon, bitterhet og intenst hat mot hele konseptet fotball melder seg umiddelbart i Distinti Sud. Her står vi altså, 62.000 idioter, dynket i regn og eskalerende depresjon, og ser elleve potetsekker av noen liksom-atleter drite seg ut nok en gang. Noen av oss har til og med vært imbesile nok til å ta turen fra motsatt ende av kontinentet for å bivåne elendigheten, på bekostning av skral mental tilstand og enda skralere studentøkonomi.

Forbanna møkkasport. Hvorfor, hvorfor kunne man ikke blitt lidenskapelig opptatt av dart, badmington, toer-bob for menn eller hva faen som helst annet enn de greiene her? Ikke at undertegnede kan stort om miljøet, men det fremstår som lite trolig at f.eks dartfans samler seg utendørs i høljregn og griner, skriker og fordamper av frustrasjon når en av legendene deres legger pilene på hylla.

Så gjentar historien seg fra to år tidligere: midt i all raljeringen over at Roma ikke evner å vinne en symbolsk livsviktig kamp, går man nesten glipp av øyeblikket hvor de gjør det. Og det er pokker ta Diego Perotti igjen, som stanger inn et innlegg på bakerste stolpe og dermed sikrer seieren i en romersk legendes avskjedskamp for andre gang på to år. Det er bare å booke plass til en ny statue på Foro Imperiali. Dommeren blåser av kampen så fort han får muligheten, og med god grunn. Roma vil bare at det skal være over før de rekker å kløne til noe mer. Parma vil bare hjem. Og det er jo nå kveldens største begivenhet faktisk begynner.

Jeg skal ikke engang prøve å beskrive avskjedsrunden De Rossi tar på Stadio Olimpico. Hele seansen ligger uansett ute på YouTube, og er vel verdt å bruke drøye 25 minutter på dersom du skulle trenge å skjære litt løk en dag. Stikkordene er noen utrolig vakre scener med familien, en hjerteskjærende omfavnelse med Totti (som er like mye i oppløsning nå som han var under sin egen avskjed), og en tårevåt Buffon. Og Osvaldo, som selvsagt dukker opp i et av Johnny Depp-kostymene sine.

Og sist men ikke minst, det udødelige øyeblikket hvor De Rossi går ned på kne foran Curva Sud og kysser bakken mens «NOI NON TI LASCIEREMO MAI» (vi vil aldri forlate deg) runger utover hele Olimpico.

Roma, emozioni e lacrime all'Olimpico: "Siamo tutti DDR" - Il Faro ...
ilfaroonline.it


En av de siste sangene som blir spilt, er Francesco De Gregoris ubeskrivelig vakre Sempre e per sempre. Og selv om jeg skal spare leserne som har holdt ut helt til nå fra en fullstendig oversettelse, så har refrenget brent seg fast i hukommelsen fra den kvelden, og blitt stående som en slags oppsummering av kjærligheten, eventuelt galskapen, Roma fremkaller.

Sempre e per sempre
Dalla stessa parte
Mi troverai

Alltid og for alltid
På samme sted
Der finner du meg

Alltid og for alltid, Roma.
Alltid og for alltid, Daniele De Rossi.

En stund senere følger vi folkehavet som strømmer ut av stadion. Ingen synger eller roper. Stemningen minner om den som ventet etter Tottis avskjed for to år siden, i den forstand at titusener av mennesker rett og slett går på emosjonell tomgang etter tre timer med hyllest og sørging om hverandre. Et sted ute i natten prøver en tapper sjel å dra i gang en runde med Lazio merda, til halvhjertet respons.

Samtlige, det være seg italienere, skandinaver eller hva enn det måtte være, må nå forholde seg til et Roma uten Totti og De Rossi. Tiden for bandieri, flaggbærere som dedikerer en hel karriere til Roma og føler lidenskapen for klubben brenne like intenst som supporterne på tribunen, er over for godt.

Jeg vet at vi snart vil vende tilbake til Stadio Olimpico. Jeg vet at i årene som kommer så vil det jubles, frådes og bannes hemningsløst når Roma gang på gang tar oppstilling på en fotballbane for å forsvare de gulrøde fargene som vi alle, på en eller annen måte, har kommet til å elske så intenst.

Samtidig vet jeg at det aldri, noensinne, vil bli det samme.


goal.com