Roma har nettopp tapt Derby della Capitale. Tapet føyer seg inn i en rekke av skuffende forestillinger denne høsten. Nå er det på tide at noe gjøres, og det litt kjapt. Hvis ikke kan Roma risikere å hektes av i kampen om en topp 4-plassering.

Romas utgangspunkt foran inneværende sesong var svært positivt. Kanskje litt for positivt, når man ser på hvordan det ligger an i Den evige stad i dag.

La oss begynne med et lite tilbakeblikk.

Forrige sesong endte Roma på 6. plass i Serie A, og gikk til slutt hele veien i Conference League og vant sitt første trofé på 14 år.

Plasseringen og prestasjonene i Serie A var ikke noe særlig å skryte av, men ser man på mannskapet José Mourinho hadde til rådighet, var det på ingen måte forventet at Roma skulle kjempe om en plassering blant de fire beste i ligaen. 6. plassen var dermed et helt OK resultat, og en godkjent plassering som klubben skulle bygge videre på.

Seieren i Conference League derimot – der snakker vi triumf. Dette var ikke bare Romas første trofé på 14 år, men også klubbens første store, europeiske trofé. En historisk bragd for både klubb og supportere, som på sett og vis skygget litt over den ellers tamme sesongen i Serie A.

Etter en rekke sesonger med nedturer viste forrige sesong at det er bedre tider i vente for oss romanisti. Vi hadde endelig fått en trener som kan levere etterlengtede resultater, og som om ikke det var nok, viste det seg også at vi har fått et eierskap og en sportsdirektør som samarbeider godt (la oss for all del ikke glemme James Pallotta, Monchi, Gianluca Petrachi …). Dette hellige triangelet – bestående av Friedkin-familien, Tiago Pinto og Mourinho – har sammen fått Roma til å fremstå som en attraktiv og ambisiøs klubb igjen. Her er noen eksempler:

Uten å ha store profiler eller bandieri (Totti og De Rossi) i laget, har Mourinho fungert som det store trekkplasteret når det skal hentes nye spillere. Inn har det kommet solide spillere som Tammy Abraham, Rui Patricio, Paulo Dybala, Georginio Wijnaldum, Andrea Belotti og Nemanja Matic. Alle disse spillerne har på et eller annet tidspunkt nevnt at Mourinho var en avgjørende faktor for at de signerte for klubben.

Videre har Roma på veldig kort tid kvittet seg med restene fra «Monchi-æraen». Blant spillerne som har måttet pakke sakene sine og forlate Den evige stad er Amadou Diawara, Steven Nzonzi, Alessandro Florenzi, Robin Olsen, Davide Santon, Javier Pastore, Justin Kluivert og Cengiz Ünder.

Friedkin-familien har også gjort et sjakktrekk ved å senke billettprisene på Stadio Olimpico. Hjemmekampene er nå utsolgt uavhengig av hvilken motstander som står på motsatt banehalvdel. Dette har vært en stor suksess og resultert i en type entusiasme i Roma som jeg tviler på at de som leser dette innlegget har sett maken til tidligere.

Det siste jeg ønsker å trekke frem, er Friedkin-familiens beslutning om å bosette seg i Roma. Dan og sønnen Ryan Friedkin er til stede på stort sett alle kamper både hjemme og borte, og har satt seg realistiske målsettinger for Romas vei videre. De har fra den dagen de tok over uttrykt et ønske om å være en del av Roma-familien. Videre er måten de styrer klubben på bak kulissene helt på sin plass i en by som Roma, der man fort blir stilt til veggs hvis man snakker for høyt eller ikke holder det man lover (ref. Pallotta). Dette har fått hele prosjektet til å fremstå svært troverdig, og man kan se en rød tråd gå helt fra ledelsen ned til supporterne, via administrasjonen og Tiago Pinto, Mourinho og trenerteamet, og spillerne. Alle er for en gangs skyld på bølgelengde.

Med det ovennevnte som bakteppe, var det helt naturlig at alle med et gulrødt hjerte var optimistisk på Romas vegne ved inngangen til denne sesongen. Sportslig suksess kombinert med mye entusiasme og byggingen av det som tilsynelatende er starten på et nytt, stort Roma, er ikke noe vi romanisti er særlig vant med. Tvert imot. Foran denne sesongen virket det som at alt – og da mener jeg absolutt alt – lå til rette for at Roma skulle heve seg minst et par nivå. Men slik har det ikke gått, eller?

Hva er det som går galt?

Alle som har sett Romas kamper denne høsten kan med hånden på hjertet si at denne Roma-utgaven har vært den rake motsetningen til det vi så for oss i sommer. På papiret har vi et lag som er mer enn godt nok til å hevde seg i det øvre sjiktet av Serie A:

• Rui Patricio, en svært rutinert målvakt, som fra dag én har skapt trygghet mellom stengene.
• Et forsvar med god dekning på stopperplass.
• Dobbel dekning på backene. Rick Karsdorp og Zeki Celik på høyre, og Leonardo Spinazzola og Nicola Zalewski på venstre. Kvalitetsmessig er det få lag i Serie A som kan måle seg med dette.
• God dekning sentralt på midtbanen, med Wijnaldum tiltenkt rollen som lagets store dynamo.
• Kreative spillere som Nicolò Zaniolo, Stephan El Shaarawy og Lorenzo Pellegrini.
• En verdensklassespiller i Paulo Dybala.
• To av Serie As beste spisser i form av Abraham og Belotti.

Nå skal det riktignok sies at Roma tidvis har hevdet seg i den øvre delen av Serie A denne høsten, men likevel er det noe som skurrer. Hvor blir det av målene? Hvorfor greier vi ikke å kontrollere noen kamper?

Når man skal drøfte hva som har gått galt for dette laget så langt denne sesongen, er det for meg umulig å peke på én forklaring. Jeg mener det er flere variabler som må tas i betrakting, og at utfordringsbildet er mangefasettert.

For det første er det helt åpenbart at vi for tiden opplever alvorlige problemer i angrep, og at vi har blitt altfor avhengige av Dybala. Det store spørsmålet i sommer, var hvorvidt Mourinho evnet å integrere argentineren i laget på best mulig måte. Det klarte han. Nå skulle ikke angrepet bare være et «one man show» bestående av Abraham, men et angrep som kunne spille på flere strenger, med La Joya som sjefsdirigent. Det som derimot og dessverre har skjedd, er at integrasjonen av Dybala har gått ut over de andre i angrepet. For når Dybala er ute, scores det nesten ikke mål. Og når målene først kommer, kommer de altfor sjeldent fra åpent spill eller angrepsspillere:

• Roma har per 7. november scoret 16 mål på 13 kamper i Serie A. 7 av disse målene er Dybala direkte involvert i (5 mål og 2 målgivende).
• 5 av de 9 resterende målene kommer fra cornere (3 mål), én straffe og ett frispark. De siste fire målene kom fra åpent spill, hvorav tre av dem ble scoret i forrige ukes kamp mot Hellas Verona.

Videre, når man snakker om angrepet til Roma, er det verdt å nevne at av de lagene som ligger på topp 10 i Serie A, er det i skrivende stund kun Torino på 10. plass (13 mål) som har scoret færre enn Roma. I tillegg ligger Roma på 2. plass hva gjelder «expected goals» (28.39), like bak Napoli (30.12), som faktisk har overprestert og scoret 32 mål.

Avhengigheten av Dybala har kostet Roma dyrt, og Mourinho må komme opp med en løsning som får de andre i angrepet til å fungere optimalt. Og det litt kjapt. Abraham, som er førstevalg på spissplass, leder statistikken over antall store sjanser sløst i Serie A, og sammen med Zaniolo har de to kun scoret 3 mål og hatt 2 målgivende pasninger. Hvis ikke disse problemene løses innen kort tid, er jeg bekymret for at det kan bli veldig vanskelig å havne innenfor topp 4, hvilket er målet for inneværende sesong. En annen, litt snodig tanke, er hvordan Roma ville fremstått dersom angrepsspillerne faktisk hadde evnet å sette sjansene sine. Vi har sett altfor mange kamper denne høsten der det sløses mot antatt dårligere motstand, hvor Roma har måttet kjempe til «the bitter end» for å ta alle de tre poengene. Kampene mot Sampdoria på Marassi og Hellas Verona på Bentegodi er slike eksempler. Ved å ta grep og score tidlig i disse kampene hadde kanskje Roma fremstått som et lag med hakket mer kontroll, med mulighet for å spare krefter?

Det andre aspektet jeg ønsker å trekke frem, er naturlig nok skadene, som vi romanisti vet at Roma aldri kommer til å unnslippe. Akkurat nå er Wijnaldum, Ebrima Darboe (begge langtidsskadet), Pellegrini, Dybala og Spinazzola ute. Tidligere denne sesongen har både Kumbulla, Celik og Karsdorp pådratt seg skader som har holdt dem ute av spill i lenger tid.

Når vi snakker om skader er det kanskje én skade – i tillegg til Dybalas – som har vært utslagsgivende, og det er skaden til Wijnaldum. Nederlenderen var tiltenkt en sentral rolle i dette Roma-laget, hvilket Mourinho selv har hevdet. Basert på det lille vi har sett fra Mady Camara i det siste, er jeg rimelig sikker på at midtbanen og dynamikken i spillet til Roma ville sett veldig annerledes ut med Wijnaldum fra start. Skulle Wijnaldum være klar for spill i januar, tipper jeg dette Roma-laget vil få seg et stort og nødvendig løft.

Det tredje jeg vil nevne er det tette kampprogrammet Roma har hatt denne høsten. På grunn av VM i (boikott) Qatar spilles det kamper hver tredje dag, og med skadeproblematikken tatt i betraktning, synes det å ha vært vanskelig å foreta taktiske endringer etter hvert som tiden har gått. Ser man på spillerne Roma har tilgjengelig, er det heller ikke lett å legge om til 4 bak i f.eks. en 433-formasjon. Backene våre er mer vingbacker enn tradisjonelle backer og vi har kun én kantspiller i troppen (El Shaarawy). Troppen er skreddersydd for formasjonen Mourinho bruker oftest (3421), og det virker ikke å være særlig enkelt å endre på dynamikken i denne. Særlig ikke når spillere med x-faktor som Dybala og Wijnaldum er ute.

Det fjerde, og siste, jeg tenker må fremheves, er sentrale enkeltspillere som ikke er i nærheten av å holde det nivået som kreves av dem. Her tenker jeg først og fremst på Abraham og Pellegrini, men også til dels Spinazzola og Zaniolo. Dette er bærebjelker som må stå frem når det butter imot. Så langt har vi til gode å se dette, og flere (meg selv inkludert) ønsker å se endringer i startelleveren. Kanskje det er på tide å la Abraham få noen kamper fra benken, og heller prioritere Belotti fra start?

I løpet av de to neste ukene får vi bare krysse fingerene og håpe at Roma holder ut, og tar tre poeng mot henholdsvis Sassuolo og Torino. Da vil vi fortsatt henge med i det som tilsynelatende kommer til å bli en lang og knallhard kamp om Champions League-plassene. Jeg er en sterk kritiker av VM i Qatar, men for Romas del kan dette mesterskapet faktisk se ut til å komme på et ganske betimelig tidspunkt. Mourinho må bruke dette avbrekket på best mulig vis, slik at vi får restartet sesongen når den sparkes i gang igjen i januar. Hvis ikke tror jeg våren kan bli usedvanlig seig, med flere, nye skuffelser.

Men, «in Mou we trust», right?

Sempre forza ROMA!

Ønsker du å kommentere dette innlegget? Bli med i vår diskusjonsgruppe på Facebook, og engasjer deg sammen med andre norske romanisti!

Innholdet i denne artikkelen representerer forfatterens egne synspunkter, og ikke nødvendigvis RCNs.