Bruane brenn

Nicolò Zaniolo har brent det som er av broer og bestemt seg for å presse gjennom en overgang bort fra Roma. Det er en skuffende, men fremfor alt en respektløs beslutning, skriver styremedlem Kristoffer Vold Ulvestad.

Kampen mellom Roma og Genoa i Coppa Italia ble trolig Nicolò Zaniolos siste kamp i den gulrøde drakta. Den rev han i stykker da han ble byttet ut.

Da Nicolò Zaniolo kom til Roma foran 2018/2019-sesongen var det få, om ingen som visste hvem han var. Den unge italieneren, som var 18 år på det tidspunktet, ble inkludert i avtalen som sendte Radja Nainggolan til Inter, og hadde på toppnivå kun spilt stusselige syv kamper for Virtus Entella i Serie B.

De aller fleste romanisti – undertegnede inkludert – skjønte lite av signeringen. Tidligere Roma-president James Pallotta har i ettertid hevdet til The Athletic at daværende sportsdirektør Monchi ikke hadde «peiling på hvem han var».

Det skulle dog ikke ta lang tid før vi kunne se det enorme potensialet i unggutten fra Massa. Zaniolo var den yngste spilleren siden Francesco Totti til å score tre mål i Serie A, og vi husker alle da han på briljant vis noterte seg for to mål hjemme mot Porto i Champions League. Ved sesongslutt ble han kåret til årets unge spiller i Serie A, og fikk den påfølgende sesongen æren av å spille med en «diamant» på drakta.

Etter den imponerende debutsesongen var det knyttet store forventninger til Romas nye kjæledegge. Sesongen startet lovende, men under en kamp mot Juventus i januar 2020 sa det stopp.

Zaniolo, fra egen banehalvdel, setter fart og dribler alt og alle, men i det han nærmer seg Juventus sin 16-meter blir han til slutt felt av Adrien Rabiot og Matthijs de Ligt. I duellen ryker korsbåndet i høyre kne, og stortalentet må belage seg på å sitte på sidelinjen ut sesongen.

På grunn av koronapandemien blir 2019/2020-sesongen utsatt, og Zaniolo – mot alle odds – friskmeldes før sesongen er omme. Gleden over å være tilbake i spill skulle imidlertid bli kortvarig: Åtte måneder etter den alvorlige korsbåndskaden, under en Nations League-kamp mellom Italia og Nederland i august 2020, ryker han korsbåndet i venstre kne i en duell med Manchester Uniteds Donny van de Beek.

Når idrettsutøvere pådrar seg korsbåndskader, er det svært få som finner tilbake til formen man en gang var i. Zaniolo, som har hatt korsbåndskader i begge knærne, er intet unntak. Den eksplosive og teknisk begavede angriperen har siden skademarerittet vært en blek skygge av seg selv, og aldri helt greid å få frem det som vi alle vet bor i han. Se bare på noen av tallene hans fra fjorårets og inneværende sesong:

På 41 kamper i Serie A har Zaniolo scoret tre mål, hatt fem målgivende pasninger – og pådratt seg hele 15(!) gule kort.

Disse tallene hadde vært respektable dersom det i dette tilfellet hadde vært snakk om en litt over gjennomsnittet aggressiv back, men fakta er at det er statistikken til det som skal være et av Romas fremste angrepsvåpen.

Til tross for disse dystre tallene har andre klubber vist interesse for Zaniolo, og i sommer var det flere anerkjente journalister som mente han var nære på å forlate Roma. Roma har imidlertid aldri uttrykt eller indikert at det er ønskelig å selge Zaniolo. Tvert imot. Roma, trenerne han har hatt siden han kom til klubben, og oss romanisti har fortsatt hatt stor tro på ham, vært tålmodig og alltid vist støtte de gangene det har stormet som verst (glem for all del ikke såpeoperaen som over en lengre periode utspilte seg i Zaniolos sosiale medier), med et håp om at han en dag vil blomstre igjen.

Med dette som bakteppe er det derfor helt uforståelig at «Team Zaniolo» – på tampen av januarvinduet – velger å legge inn en «transfer request» uten å ha et eneste bud eller noe interesse å vise til.

For å være helt ærlig, er det en utilgivelig og vanvittig egoistisk beslutning, og en hån mot Roma, Mourinho, hans lagkamerater, og oss romanisti.

De siste dagene har jeg slitt veldig med å forstå logikken bak denne avgjørelsen, for hva er det Zaniolo egentlig har tenkt med? Hvorfor kunne han ikke si til klubben at han ønsket seg bort i sommer? Hva er poenget med å komme med dette nå? Hvorfor kunne han ikke i det minste vente til inneværende sesong er over, slik at han slipper å skape kaos for et Roma som for en gangs skyld er inne i en god periode? Forstår han ikke at dette skader både Romas og hans egne interesser? Forventet han virkelig at klubber skulle ligge langflate etter å hente ham, 10 dager før januarvinduet stenger? Har han virkelig ikke fått med seg at omtrent samtlige klubber i Europa, med unntak av de engelske, ikke har en eneste krone på bok akkurat nå? Og skjønner han ikke at Roma aldri kommer til å slippe han på billigsalg? Krisescenarioet for Zaniolo nå, er at Roma avslår alle bud som ikke matcher hans markedsverdi, og at han blir sittende på sidelinjen ut sesongen. Etter å fremtvunget denne situasjonen, er det helt umulig og egentlig ikke vits for Mourinho å sette sin lit til ham stort lenger. Da er det bedre å prioritere noen andre som setter klubben og laget foran egne, personlige interesser, og selge han til sommeren.

Den eneste forklaringen jeg kan tenke meg frem til som utløsende for denne situasjonen, er at Zaniolo har gitt opp tanken om at han kan finne tilbake til formen han en gang var i, i Roma. Selv om han etter min mening egentlig ikke har hatt noe særlig press på seg til å prestere, samt at han har fått all verdens av tid og ro på å finne riktig fokus, så må det være dette Zaniolo og de rundt han har konkludert med. Han er desperat etter å få fart på egen karriere, og har mistet troen på at dette vil være mulig i Roma. Jeg kan ikke forstå noe annet.

Flere har pekt på de evigvarende kontraktsforhandlingene som den utløsende faktoren for dette kaoset (kontrakten går ut i juni 2024), men det kan bare ikke stemme. Dette blir naturlig nok bare spekulasjoner fra min side, men hvis dette skulle vise seg å være tilfellet, er det utrolig naivt av Zaniolo og hans agent Claudio Vigorelli å forvente at Roma skal gi en feit langtidskontrakt til en spiller som over snart to sesonger ikke har vært i nærheten av å bidra til lagets utvikling. Det er en dårlig skjult hemmelighet at det er Roma som har drøyd disse forhandlingene, hvilket på ingen måte er noe rart. Det er prestasjonene og hvor viktig man er for laget, som til syvende og sist er avgjørende for hva du tjener som fotballspiller. Ikke det uforløste potensialet.

I skrivende stund ser det dessverre ut til at Zaniolo har malt seg inn i et hjørne. Etter å ha forrådt Roma – som alltid har stått ved hans side – må han ut. Denne typen oppførsel kan ikke aksepteres. Det vet Tiago Pinto, det vet Mourinho, det vet Zaniolo. I sum er dette et gedigent sjansespill som jeg er overbevist om at ikke kommer til gjøre hverdagen til Zaniolo noe særlig lettere. Uavhengig av hva som blir utfallet av situasjonen.

Han har på overraskende vis brent broer og ødelagt forholdet til en klubb, en trener og en fanskare som har ønsket han alt godt, og som aldri hadde hatt noe imot å se han fortsette videre i Den evige stad. Fra å være den som scoret i Conference League-finalen og bidro til at Roma tok sitt første trofé på 14 år, er han nå dømt til å bli et hatobjekt, stemplet som en selvopptatt primadonna, som satte seg selv foran drakta. Finner han seg ikke en ny klubb nå, kommer det til å bli en særdeles krevende tid i vente i Roma fremover.

Skulle Zaniolo derimot finne seg en ny klubb, er det slettes ikke slik at forventningene og presset som hviler på hans skuldre vil avta. Hvis han begynner å slite med å innfri, kommer presset til å øke, og basert på hvordan han har taklet tilværelsen i Roma de siste sesongene, har jeg på følelsen at det bare vil gjøre vondt verre.

Uavhengig av hvordan dette måtte ende, så er det i hvert fall sikkert at Roma ikke ender opp som den store taperen her.

Det er det etter all sannsynlighet Zaniolo og de rundt ham som gjør.

Sempre forza ROMA!