27.04.10: Roma – Inter

For å gjøre en ting klart med en gang. For de som var på Olimpico kvelden 27. mars 2010, så var det et av de største øyeblikkene på veldig lenge. Kanskje siden Scudetto-festen i 2001, eller 4-1 mot Juventus i 2004. For de som ikke har opplevd noen av delene; kanskje noensinne.

Selv et gjennomsnittlig Derby della Capitale kan blekne i forhold til det en opplevde mellom Roma og Inter. Lazio møter en (vanligvis) to ganger i sesongen. Følgelig er det med et preg av selvfølge en møter biancolesti til tross for at det er det mest lidenskapelige derbyet. I hvert fall på denne planeten. Seriefinale mot Inter med mulighet til å komme et poeng bak milaneserne foran 75 000 tilskuere på en vakker lørdag i den evige stad, det hører med til sjeldenhetene. Enda sjeldnere tar Roma tre poeng.

”Daje, daje, daje!”, skrikene kommer fra en av de mange tusen hvite taxiene som snor seg langs Tiberen, forbi Ponte d’angelo, Palazzo di Giustizia, Piazza del Popolo og Villa Borghese. En gjeng norske romanisti, noen blivende, kommuniserer på det universelle språket til en av de mange medtrafikantene med Roma-flagget hengende ut av bilen. Taxisjåføren smiler. Det er den type smil en selv ville tydd til om den italienske passasjeren hadde rullet ned vinduet og skreket ”heia, heia, heia” gjennom Oslos gater. Men taxisjåføren er Romanista. Han hører på ”Radio Radio”, har en Totti-figur på dashbordet, og synes det hele er stor stas. – Vi kommer fra Norge, sier vi. – Jon, svarer han.

Vel ute av taxien i Mussolinis Via dei Gladiatori, starter jakten på billetter. Olimpico pranger ruvende i bakgrunnen. Colosseo var sikkert imponerende greier for snart et par tusen år siden. Det er imidlertid tvilsomt om det lød like spektakulært og med den coreografia som Curva Sud utviser. Forrige gang slaktet jeg Curvaen etter Roma – Fiorentina. Denne gangen må jeg innse at de på sitt beste ikke kan matches.

Vi innser raskt at vi ikke er de eneste nordmennene på Olimpico denne kvelden. Feltet vårt utviklet seg til å bli et lite Curva Norge. Med andre ord; solid støtte til John Arne på venstrebacken i første omgang langs Monte Mario.

Kampen? Ja, selvsagt. Undertegnede var allerede oppe og jublet da Julio Cesar glapp ballen ut i feltet. Futuro capitano, Daniele De Rossi, slang inn returen til sinnsyke tilstander på bane og tribune. Det var lenge igjen, men det ble jublet som om det var på overtid og Roma akkurat hadde sikret seriemesterskapet.

Frem til Inters utligning fortonet det hele seg som selvpinning. Roma la seg etter hvert alt for langt tilbake på egen halvdel og turte ikke stå opp mot Inter da de etablerte en diamant på midten fremfor en 4-2-4. Til slutt kom scoringen. Selvfølgelig var det offside. Det kunne jo like gjerne ha stått i kampprogrammet. Til alle interisti som hevder dommeren var imot dere denne kvelden (og mot Parma for den saks skyld); forskjellen mellom fordelaktig dømming og objektiv dømming er sikkert like stor som fra objektiv til bortdømt. Dommerstanden har favorisert Inter til de grader i flere år nå, spesielt mot Roma. På tide å komme ned på jorden.

Roma introduserte Taddei og kom med et mer med i kampen. Brasilianerens noe heldige målgivende på Gullivers scoring toppet egentlig bare en kveld hvor de fleste tilfeldigheter gikk vår vei. Luca alene med keeper og due-a-uno. Scoringen kom ut av ingenting, og gråstein var gjort om til gull på 10 sekunder.

Få minutter senere stod hele Monte Mario og hoppet taktfast i dressene sine med resten av Stadio Olimpico. Om Vucinic hadde scoret alene med Julio Cesar i det påfølgende angrepet vet jeg ikke hvor vi på rad 24 hadde befunnet oss 10 sekunder etterpå.

Deretter var det tilbake til selvpining igjen. Inter satte inn sluttspurten, men Roma hang fremdeles med på kontringer. Da Diego Milito kom alene fra skrått hold mot Julio Sergio på overtid var det nok ingen som trodde på tre poeng. Men argentineren traff utrolig nok stolpen på halv volley, og det ble jublet som om det var scoring i andre enden. Tre punti var sikret. Tre punti mot Inter, foran 75 000 i solnedgangen over den evige stad. Vi var i ekstase. Cerci ved siden av oss var fornøyd. Stadio Olimpico eksploderte.

Da den norske tifosien omsider fant seg en taxi (like vanskelig som å slå Inter i seg selv) bar det selvsagt ut for å feire med brask og bram i Romas mange trange gater. Inter var sendt tomhendt hjem til Milano. Om kort tid kan det komme edelt metall motsatt vei.

Det er ikke annet å gjøre enn å klargjøre sadelen igjen til 16. mai. Det er ikke sikkert vi klarer å henge med helt inn, men en ting er allerede sikkert; dersom vi gjør det kommer alle romanisti til å trenge alt de kan mobilisere for århundrets fest på Circo Massimo.

Hold i bunaden..